Menneskefrykt

Menneskefrykt.

Jesus kom til verden som frelser og læremester, han fryktet ikke for noget menneske, han fryktet Gud. Derfor er det usselt, feigt og ugudelig å frykte for mennesker.

Nar man frykter Gud, fries vi fra snarer, Ord. 29, 25. Har man gitt sig til Gud med kropp og sjel, navn og rykte, da har man intet annet å vareta enn hans vilje og virkninger. Menneskefrykten forsvinner. Gudsfrykten har kraft i sig; men menneskefrykten er kraftesløs. Man frykter for mennesker sålenge man selv er tom, men når vi fylles med Kristi kraft og dyder, da forsvinner frykten.

Jesus tok også menneskefrykten med sig op på korset og hengte den på et tre; ti han flyktet ikke for mørkets makt og for dem som kunde slå legemet ihjel. Menneskefrykt fører til fortapelse, men gudsfrykt er en vei inn i himlenes rike.

Ennu er vi i nådens tid og har anledning til å forandre vårt liv. La oss derfor benytte nåden til frelse og frigjørelse fra synden. Når vi frykter Herren, blir vi til en helligdom, til snublestener og anstøtsklipper som mesteren selv, for alle de som frykter mennesker ved siden av Gud. Fordi Jesus gikk både mot sitt eget kjød og andres kjød og meninger, blev han høit ophøiet over alt og alle. Veien til ophøielse er den samme for oss.

La derfor det sinn som var i ham også være i oss.