Førti dagers renselse

40 dages renselse.

«Sønnen kan ikke gjøre noget av sig selv.»

Jesubarnets omskjærelse

på den ottende dag efter hans fødsel. Skal vi i denne omskjærelse bare se en ytre form uten innhold? Sikkert ikke, ti vår Herre bar som morsarv det syndige kjød, men blev omskåret på kjødet, for at han skulde leve i syndig kjød uten å synde. Hebr. 4, 15. Rom. 8, 3. Fra barnsben av skulde han ikke gi kjødelige lyster rum, og aldri gjøre kjødets og fornuftens vilje. Ef. 2, 3. Derfor var der i ham noget derovenfra, den hellig ånd, som han var undfanget av.

Kjødet her nedenfra, ånden derovenfra, disse to var tilstede i ham. Derfor begynte hans indre faste fra ungdom av. Han levet som en åndelig omskåren.

Jeg vet ikke hvorledes disse betraktninger virker på dig, kjære leser, men jeg må bekjenne at jeg ikke blir trett av å betrakte denne hellige grunn på hvilken jeg ser Jesubarnet for mig mens han gjennemlevet sine første år i denne verden. Et underlig vemod kommer over mig da. Jeg ser at her ligger det fotspor foran mig, som jeg har å gi akt på for min livsvandring. For mig er Marias rensningstid og Jesubarnets omskjærelse ikke mere fjerne ting, som har funnet sted i Jesu liv en gang for århundreder siden, men det er for mig en underfull virkelighet som den Hellige-Aand fører mig ind i, og som skal gi mig det av Jesus, som jeg har bruk for. For de gjenfødte gives der en renselsestid. Johannes peker på det, når han i sitt første brev sier, 3, 3 at enhver der er født ovenfra skal rense sig, likesom Jesus er ren. Det er en slem ting, at Guds barn ikke har øie for dette.

Jeg hadde forleden en samtale med en såkaldt «edelkommunist». Han ytret sig i høieste grad bittert om dem som levet i overflod, mens andre slet ondt. I sin anklage mot stat, kirke, samfundsordning og mange kristelige bestrebelser var han meget skarp. Tilslutt erkjente han dog som noget nødvendig og ønskelig også for sitt eget vedkommende, at menneskene måtte bli renere. Men uten en fullkommen Jesus kunde ikke målet nåes. Han lot ham bli stående. Således foresvevet der også ham en hjertets og livets renhet, skjønt han ikke var troende. Det lå altså allikevel i ham. — Olliver Cromwell, en av Englands største menn, har sagt: «Hvis vi ikke streber efter å bli bedre, så ophører vi å være gode». Det er et ord som er verd å bli lagt merke til. Det står skralt til, når troende ikke betenker dette. Efter sin omvendelse hengir de sig til en bedrøvelig stillstand, som betyr en beklagelig tilbakegang. Derfor er Jesu omskjærelse av den største betydning for Guds barn. Der gis en omskjærelse uten hender. Den består i avleggelse av kjødets vesen Kol. 2, 11. Det er Kristi omskjærelse, den som vi skal gjennemgå.

Skal omvendte omskjæres?

Det er en tanke som mange slett ikke vil gå med på. De er av den mening, at de har gjennemgåt dette allerede ved sin omvendelse. Legg da merke til, at den av den Helligånd undfangne Guds sønn måtte omskjæres på den ottende dag efter sin fødsel. Dette tall 8 betegner i skriften en ny begynnelse. Jesus blev omskåret på kjødet, for at der skulde bli gjort ende på kjødets vesen, og for at en ny begynnelse skulde ta til. Den gamle Adam hadde livet nedenfra. Jesu omskjærelse gjør ende på livet nedenfra . . . Nettop derfor passer den for omvendte. Om dette var der en gang en som sa kort og godt: «Den som overhodet ikke er født, kan da umulig bli omskåret». Naturligvis ikke. Aandelig omskjærelse er noget som Aanden må virke. Jeg har kjent Laurentsis sang om åndelig omskjærelse allerede fra min omvendelse. Jeg har også sunget den, men ikke forstått den. Og dog er omskjærelsen så nødvendig for dem som er født ovenfra. Den skal lukke op for dem den hemmelighet, som skal bringe livet nedenfra til ophør. Legger vi merke til det, så finner vi at der dypt i vår natur finnes et fremveldende driftsliv. Så lenge vi er uomvendt gjør det sig gjeldende alt efter som forholdene legger sig til rette. Blir vi nu gjenfødte, så kaster dette driftsliv sig inn i det nye liv vi har mottatt, og søker å omdanne det efter sig. At dette er bakvendt, vet man visselig ikke.

Hvis vi f. eks. tenker på den omvendelsesiver som vi treffer hos mange nyomvendte, så er der selvfølgelig noget riktig i det. Frelseren sier jo: «Den som ikke bekjenner mig for menneskene, vil heller ikke jeg bekjenne for min himmelske far». Den nyomvendte må under ingen omstendighet skamme sig over Frelseren. Derfor er det om å gjøre for ham å bekjenne Herren overalt. Han har ikke sans for at slike vidnesbyrd for Herren må komme ovenfra. Han følger ganske enkelt sin drift, som han mener er fra den Hellig-Aand. Hvormeget av hans eget som taler med, er helt ukjent for ham. Derfor kan det skje at han, tross ønsket om å tjene Herren, kan gjøre omvendelsen likefrem motbydelig for mange.

Man mener det godt og står dog med sin egen gjerning iveien for Herren. Stefanus ropte til jødene: Ap. gj. 7, 51. «I uomskårne på hjerter og ører». Passer dette ikke svært godt på Guds folk idag? Akk, jeg må endog tilføie: «Hvor uomskårne er ikke de omvendtes leber». Neppe noget skader dem slik, som deres løse munn. Hvor vi dog som Jesu disiple har bruk for hans omskjærelse.

Jesus stilles frem.

I sammenheng med Marias renselse står også Jesu fremstillelse. Man bragte ham inn i templet og innviet ham til Gud ifølge loven. Ti som førstefødt skulde han tilhøre Herren, være avsondret og hellig for ham. Luk. 2, 22, 23. Legg merke til dette: efter hans omskjærelse fulgte den guddommelige innvielse. I det første ligger noget negativt. Omskjærelsen er et nei til hele kjødets vesen. I innvielsen ser vi det bejaende. Den som Gud har helliget gir Gud sitt ja. Slik var det med Jesubarnet, og slik skal det også være med alle dem, i hvem Jesus Kristus er blitt født.

Johannes Tauler, som blev født i 1290 i Strassburg, var i sin fødeby en veldig predikant som folket strømmet hen til. Nikolaus von Basel, en til Gud viet mann, bad ham en gang å preke om hvorledes mennesket skal nå til det høieste som det bør nå til her i tiden. Tauler preket om det. Men Nikolaus kunde vise ham at det beste, den guddommelige innvielse, ennu manglet. Tauler tok imot hans ord, og tok så alvorlig fatt på den nødvendige renselse og omskjærelse, at han i to år holdt sig fra å preke, dog bare for å la Gud få danne sig. Da han så atter begynte sin predikantgjerning, var både han og hans forkynnelse av ordet fullstendig forandret. Da hørte man underbare toner fra ham: — «Sjelen er skapt for himlen, og kan ikke hvile i noget annet enn i Gud. — Den som ikke finner Gud hjemme eller på gaten, finner ham heller ikke i kirken, — Guds høihet ser helst ned i ydmyghetens dal. — — Alle viderverdigheter, hvorved menneskene blir trukket nærmere det å bli Kristus lik, kommer fra Gud. — Drep udyden og ikke kroppen. — I vil ha Gud og skapningene sammen. Det er umulig. Guds lyst og menneskenes lyst, det passer ikke sammen. Skal Gud gå inn, så må mennesket gå ut».

Vi leser i Lukas 2, 40 om vår Herre, etter at han var innviet til Gud: «Barnet vokste og blev sterk i Aanden, full av visdom, og Guds nåde var over ham». Der blir tre viktige ting nevnt: Jesus blev sterk i Aanden. Han lot den Helligånd lære og lede sig i alt. Han blev fylt med visdom ovenfra, Jak. 3, 17 fordi han der nede hos menneskene ikke søkte visdom hos dem, ja heller ikke hos sig selv. Guds nåde var over ham, fordi han ikke kunde gjøre noget av sig selv, men ventet alt av sin himmelske far, i hvis styrke han levet helt fra han var liten av. Luk. 2, 49. Derfor bar han syndekjødet med alle de muligheter til fristelse som lå i det. Men han holdt kjødet omskåret og levet og vandret bare i Aanden. — Slikt liv er også tiltenkt oss.

I et arabisk ordsprok heter det: «Stadig solskinn skaper ørken». Det er ganske naturlig. Så vakkert solskinnet enn er, og så oplivende og forfriskende, så uttørrende kan det virke når plantene mangler vann. Det gjelder også for de troende. De aller fleste ønsker sig en skyfri himmel. Det vil si, de vilde gjerne leke uten indre vanskeligheter og fristelser. I det minste lengter de efter, når det ikke kan gå uten anfektelser, å få en natur som gjør det til en umulighet å bli overrasket av synden. De vil ikke mere bære det kjød, som skaffer oss så mange slags anledninger til øvelse. De ser ikke at de går avveien for det liv som Jesus vil gi dem, dette seiersliv som åpenbarer sig midt i alle slags vanskeligheter, nød, fristelser og anfektelser. —

Jeg vil ikke velge mig noget annet liv,
jeg tar det gjerne slik det kommer,
da vil jeg ikke mangle noget,
ti Gud gir alt som gavner mig.

(Slutten.)