Hvile i Gud

Hvile i Gud.

At der er en hvile å komme inn til nu i livet, som i natur er lik den Gud selv har, 2. Pet. 1, 4, er det nok få mennesker som har erfaret. Men ikke desto mindre er det så, og løftet om å komme inn til den er ennu for hånden. Hebr. 4, 1. Det er ved tro vi går inn til hvilen; derfor må alt vårt eget være korsfestet så troen kan få virke uhemmet. Det aller minste man rådfører sig med sin forstand, bringer en øieblikkelig ut i uro og mørke. De åndelige love må adlydes nøiaktig. Som Jesus vandret vil han derfor lære oss, når han sier: «Lær av mig, så skal I finne hvile for eders sjele. Han gjorde ikke noget av sig selv, Joh. 5, 30, og Faderen hadde han alltid for sine øine. Sal. 16, 8. Jo mer barnslig tro, desto mer fullkommen hvile.

Å leve i en slik hvile er det største gode som kan opnåes. Man er da helt ubekymret for alt, og har i hjertet en fred som overgår all forstand. Filp. 4, 6—7. Med alt og alle er man fra sin side forlikt. Gal. 6, 17. Hverken sorg eller savn, synd eller død formår å rokke den som hviler i Gud. Job. 1, 20—22. Overfor alle sine fiender er man uovervinnelig, 5. Mos. 28, 15, og man kan i ånd og sannhet si: «Herren er min hyrde, mig fattes intet!» Man ler av den kommende tid (Ord. 31, 25), og av hele hjertet tror man at bare godt og idel miskunnhet skal efterjage oss alle våre livs dage.

Dette er det glade budskap, og til en slik velsignet hvile er det Gud innbyr oss. Den er ikke å opnå på en dag (5. Mos. 7, 22), — men ved en langvarig prosess under bearbeidelse av Guds ord — i tålmodighet. Vil vi gjøre oss umak og er vi villige til å opgi alt vårt eget, så skal vi få ete landets gode ting. Es. 1, 19.

Ti Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd, og det utskiller for vår bevissthet alle våre fiender — — — og de er vårt brød.