Hvile i Gud.

Hvile i Gud er full visshet om at jeg ikke lenger tjener synden med mitt sinn, — visshet om at hvad Gud har lovet, er han mektig til å opfylle Rom. 4, 20—21. Kjød og ånd har alltid stått hverandre imot. Gal. 5, 17. Kjødet har tatt makten fra vår ånd; dets lyster og begjæringer har vært de rådende. Når så vår ånd, ved Guds lys og frelse, blir befriet, slik at den ikke lenger behøver å lyde kjødet, men holder det korsfestet, så det ikke får sin vilje frem, men må tie uten å få næring, da finner vi hvile i Gud. Hvile i Gud er hvile efter å være ferdig med å leve sig selv — ferdig med sine gjerninger efter kjødet så langt en har lys. Heb. 4, 10.

Er mitt hjerte ondt, er jeg vred, utålmodig, tvilende og bekymret, kan jeg ikke vedbli i dette og samtidig ha hvile i Gud. Men ved å skille det onde ut av mitt hjerte, ved å rense mig selv likesom han er ren, da får jeg hvile i Gud. 1. Johs. 3, 3. Derfor har ikke hvem som helst hvile i Gud. Ikke alle vil gjøre sig umak med å undertvinge sitt legeme og holde det i trelldom for å finne hvile. Heb. 4. 11. Korsets ord er det eneste som kan befri oss fra synden, derfor er korset det eneste sted hvor vi kan finne full hvile. Ved tro og lydighet, ved å vandre i ånden vokser vår hvile i Gud, efterhvert som vi lærer å dømme oss selv og avdø fra synden. Heb. 4. 2, 3. All forkynnelse om at vi ikke kan eller skal gjøre noget, at Gud har gjort alt, forat vi skal slippe, fører kun til hvile for kjødet. En hvile ved å slippe det som de må gjøre som søker hvile i Gud.