Den røde tråd gjennom Jakobs brev

Den røde tråd gjennem Jakobs brev.

Den begynner straks i vers 2 med ordene: «bare glede». Ikke «glede også» men bare glede.

Bare glede i allehånde fristelser! Allehånde fristelser opstår under allehånde vanskelige forhold, i allehånde motganger og trengsler og urimeligheter. Vi formanes altså til å akte det for bare glede når vi kommer i allehånde vanskeligheter, motganger, trengsler og urimeligheter. Under alt dette skulde der jo være en mengde anledninger og muligheter og fare for nederlag; og nederlag kan jo ikke være nogen glede. Altså må det å akte det for bare glede når man kommer i allehånde fristelser, være grunnet ene og alene på full visshet om seier i alle tilfeller, under alle omstendigheter! Bare glede = bare seier! «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees». Hebr. 11, 1. «Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro».

Vi formanes altså til å se til å få tak i denne triumferende seierstro som på forhånd en gang for alle har opgjort dette regnestykke at enhver fristelse betyr seier: ny fristelse = ny seier; stor fristelse = stor seier. —

De fristelser som Jakob vesentlig dveler ved i sitt brev, er av en bestemt art, nemlig sådanne som opstår under vårt innbyrdes forhold. Det er de viktigste og vektigste, de vanskeligste av alle fristelser:

1, 19: snar til å høre, sen til tale, sen til vrede.

2, 1: gjøre forskjell på folk.

2, 12: frihetens lov.

3, 1: bli lærere.

3, 13: god ferd i visdoms saktmodighet.

3, 14: avind og trettesyke.

3, 17: fredsommelig, gjerne la sig si.

4, 1: ufreden og striden.

4, 2: slå ihjel og bære avind, ligge i strid og ufred.

4, 11: baktal ikke hverandre.

5, 7: vær da tålmodige.

5, 12: sverg ikke.

5, 16: bekjenn derfor eders synder for hverandre.

Alt dette angår det innbyrdes forhold.

Synd er lovbrudd. Man fristes til lovbrudd. Når Guds ord, lov og vilje sier at vi skal være snar til å høre, så fristes vi — drages og lokkes vi av vår egen lyst — til å være sen til å høre på den annen, når han skal redegjøre for hvorfor han har sagt eller gjort dette eller hint som man ikke synes om, og man fristes til ulyst til å høre på en ringe person, fordi han er fattig eller dårlig til å uttrykke sig; man fristes til personsanseelse. Man fristes til å være snar til å tale og snar til vrede, fordi man er selvklok og synes man har så god rede på saken, man fristes til nidkjærhet på syndere.

Guds vilje er at alt skal gå efter frihetens love. Når det går smått med sjelene, og man har god rede på hvad der tjener til deres evige vel, fristes man også her til synd, til å bryte frihetens love, slik at man med makt og vold vil påtvinge andre det lys og den forståelse og den fremgangsmåte som man selv har.

Ikke mange skal, efter Guds vilje, bli lærere — eftersom det er så ansvarsfullt og skjebnesvangert. Her fristes man også til lovbrudd. Man synes både denne og hin, både dette og hint, burde vært anderledes, at man selv har så god greie på det, og at man selv taler svært greit og overbevisende. Derfor vil man gjerne være lærer.

Man fristes også til å anse sig selv for å være meget vis samt til å ville vise denne sin visdom ved å uttale sig jevnlig om alt og alle — istedetfor å bevise Guds visdom ved sin gode ferd i visdoms saktmodighet.

Fristelser til å diskutere og kritisere og trette gjør sig gjeldende, og under sammenligninger mellem sig og de andre brødre, fristes man til den grumme avind, til å se skjevt til sin broder.

Den visdom som er ovenifra er fredsommelig; ti den kan ikke beseires, ei heller kan den vinne terreng uten efter frihetens love. Derfor bortfaller ved den alt som heter trette. Men ifølge den sanselige visdom fristes man såre til trette og strid. Man fristes til hverken å ha tid eller interesse av å høre på andre, man vil ikke selv la sig si, men vil svært gjerne belære andre, og at de skal la sig si. Under all ens iver for å få sig selv og alt sitt eget frem og op, til heder og makt, fristes man til vrede overfor alt og alle som synes å stå hindrende i veien, man fristes til avind og endog til å ville få sådanne ryddet avveien: til å slå ihjel — åndelig talt.

Man fristes til å baktale sin broder, til å rakke ned på ham. Således fristes man også til å sverge. Når almindelig tale ikke synes å være kraftig nok, så den gjør den forønskede virkning — og man absolutt vil tvinge sig og sitt syn frem — fristes man til å forsterke sin påstand ved å sværge.

Når man lider urett, fristes man til utålmodighet. Det er så om å gjøre å komme op, å komme til sin rett, at man fristes til å synes at man ikke kan vente lenger. Det skorter på ydmyghet. Av samme grunn fristes man til ikke å ville bekjenne sine synder for hverandre, når man trænger lækedom. Da tenker man sig å synke dypt i de andres øine, og det er jo det stikk motsatte av alle den hovmodiges tanker. Der er nok mange sjele, som ellers har hatt mange gode betingelser, der har strandet just på dette punkt. De har kjempet og stridt og bedt og ofret meget for å komme frem på veien; de har villet frem. Men Gud som visste om deres skjulte stolthet, har måttet sette dette å bekjenne sine synder for hverandre som en betingelse for deres fremgang, nettop fordi det efter hans hjertelag var nødvendig. —

At man fristes til alt dette, er ikke noe galt. Tvertimot: det er kun å betrakte som gyldne anledninger til seier, anledninger til å bevise i gjerning at man i sannhet elsker Gud. Jak. 1, 12. Det gjelder kun at fristelsen ikke får undfange, at mitt bevisste «jeg» ikke samtykker, men stiller sig avgjort avvisende. Det er om å gjøre å komme i besiddelse av den alt overvinnende, alltid i triumf, seirende tro hvorved man på forhånd er fullt viss på seier, slik at man akter det for bare glede — bare seier — når man kommer i allehånde fristelser, — slik at man sier til sig selv: «Ny fristelse — javel: ny seier! Ære være Gud! Ikke høre på ham? Jo, min sjel, nu skal du nettop høre, snar til å høre, tålmodig til å høre.»

Snar til å tale? Nei, lovet være Gud, nu skal Guds ord holdes! Nu skal du være sen til å tale; det haster ikke. Hør nu bare godt efter. Snar til vrede? Fryktelig, forferdelig — hvad han sier! Nei, nu gjelder det å være tålmodig og sagtmodig; sen til vrede. Ikke noget nederlag. Høilovet være Gud! Han som alltid lar oss vinne seier i Kristus Jesus! Ny anledning til seier og krone! Ære være Gud! Nei, dette er bare en glede! Å seire er frydefullt!

Slik må man tenke og ha det på forhånd, når fristelsen kommer. Ellers lykkes det ikke. Det er dette Jakob (som var lærer) vil lære oss: Ikke utenom fristelsene, men i uavlatelig seierstriumf gjennem dem alle. Lokkes og drages på alle måter og fra alle kanter, men alltid like avgjort og fast, like usvikelig og trofast inntil enden. Velsignede ånd og sinn og tanke som var i denne vår elskelige broder!!! Gid mange ved Guds store nåde måtte få det slik. Amen.