Bibelens guddommelige opprinnelse

Bibelens guddommelige oprinnelse.

Det 10. bevis for Bibelens guddommelige oprinnelse og autoritet er den Hellig Ånds direkte vidnesbyrd. Hvad vi mener hermed er dette. Man kan være i en sådan stilling til Gud og hans sannhet, at den Hellig Ånd klart vil vidne om at den stemme der taler fra Bibelen, er Guds stemme. Jesus sa: «Mine får hører min røst», Joh. 10, 27. Dette er sant. Kristi sanne får har en evne hvorved de kan skjelne Kristi røst og Guds røst fra andre røster. Jesus sa også: «Den som er av Gud, hører Guds ord.» Joh. 8, 47. Dette er også sant. Den som er født av Gud, har et øre for Guds røst, og kan straks høre når den taler, og han vet at røsten som taler til ham fra Bibelen, er Faderens stemme.

Enhver kan komme inn i den stilling, hvor han får denne kraft til å skjelne, eller rettere sagt, den Hellig Ånd vidner for ham at den røst der taler til ham fra Bibelen, er Guds stemme. Veien hertil er liketil, og den anbefaler sig selv til enhver ærlig persons samvittighet. Jesus viser den i Joh. 7, 17: «Dersom nogen vil gjøre hans vilje, skal han erkjenne om læren er fra Gud, eller jeg taler av mig selv.» Absolutt hengivelse til å gjøre Guds vilje er veien som fører til stedet, hvor man vet at den stemme som taler fra Bibelen, er Guds stemme. Mange har fulgt den vei, og alle er kommet til det samme sted, stedet, hvor de vet at Bibelen er Guds ord. Det har vært veien ut av vantro til tro for utallige menn og kvinner av alle samfundsklasser. Jeg talte en gang til en mann med stor erfaring og meget belest. Han hadde prøvet unitarisme, teosofi, spiritisme og meget annet, og var nu en fullstendig agnostiker (en som mener at mennesket ikke kan vite noget om alle tings oprinnelse). Han var en studert mann fra et britisk universitet. Han hadde vært tilstede ved et møte over emnet: «Hvorledes man skal behandle fritenkere og skeptikere», hvor jeg tilbød å føre enhver ærlig skeptiker, fritenker eller agnostiker inn i troens lys over Bibelen som Guds ord og Jesus som Guds sønn. Ved slutningen av møtet kom han til mig og så: «Jeg ønsker ikke å være uhøflig, min herre, men min erfaring motsier virkelig alt hvad De har sagt.»

Jeg svarte: «Har De gjort de skritt som jeg talte om, og er De ennu en skeptiker?» «Ja.» «Lad oss en gang se,» sa jeg og kalte på min sekretær og dikterte noget som dette: «Jeg tror der er en absolutt forskjell mellem godt og ondt, og jeg erklærer mig for det gode, å følge dette hvorsomhelst det fører mig hen. Jeg lover å gjøre et ærlig forsøk på å finne om Jesus Kristus er Guds sønn, og hvis jeg finner at han er, lover jeg å anta ham som min frelser og bekjenne ham som sådan for verden.» Da det var skrevet, rakte jeg det til mannen og bad ham om å undertegne det. Han leste det omhyggelig og sa at han var ganske villig til å undertegne det, men det vilde ikke «gjøre nogen forskjell», da hans tilfelle var noget «ganske særlig.» Han undertegnet det imidlertid. Jeg sa da: «Vet De at der ingen Gud er.» «Nei», svarte han, «ingen vet at der ikke er nogen Gud.

Jeg er en agnostiker, jeg sier hverken ja eller nei». «Vet de at Gud ikke hører bønn?» «Nei, jeg vet ikke at Gud ikke besvarer bønn, men jeg tror ikke han gjør det.» «Godt, jeg vet at han gjør det», svarte jeg, «men mitt kjennskap hertil vil ikke hjelpe Dem, men her er en ledetråd. De er en studert mann, og de vet at metoden i moderne videnskap er å følge en mulig antydning for å se hvad der er i den. Vil De anvende denne videnskapelige metode overfor religionen? Vil De følge denne vei? Vil De be denne bønn: Gud, hvis der er en Gud, vis mig om Jesus Kristus er din sønn, og dersom du viser mig at han er, lover jeg å anta ham som min frelser og bekjenne ham som sådan for verden». «Ja», sa han, «jeg vil gjøre det, men det hjelper ikke da mitt tilfelle er noget særlig».

«Ennu et: Johannes sier oss i sitt evangelium: «Dette er skrevet for at I skulde tro, at Jesus er Kristus, Guds sønn, og for at I når I tror, skulde ha livet i hans navn». Johs. 20, 31. De har lovet å gjøre et ærlig forsøk på å finne om Jesus Kristus er Guds sønn. Denne bok blev skrevet med den hensikt å overbevise mennesker herom. Vil de lese den med eftertanke, kun nogen få vers ad gangen og tenke over hvad de leser, og be Gud hver gang De leser om å gi lys, idet De lover ham å følge det lys han gir Dem. Forsøk ikke å fremtvinge tro, men vær villig til å tro, om det er sant. Vil De gjøre det?» «Jeg har allerede lest den bok atter og atter», svarte han. «Ja, men jeg ber Dem om å lese den på en ny måte, hvis De er en ærlig skeptiker, så vil De gjøre det. Vil De?» «Ja, men det nytter intet, mitt tilfelle er noget særlig.»

Kort tid efter møttes vi igjen. Næsten hans første ord var: «Der er noget i det». «Det visste jeg nok», svarte jeg. «Like siden jeg gjorde hvad jeg lovet Dem å gjøre, er det likesom jeg er blitt løftet op av Niagarafloden og føres fremad, og innen jeg vet av det, vil jeg sikkert være en som stadig roper halleluja.»

Nogen måneder efter møtte jeg ham igjen. Hans agnosticisme var helt forbi, og sådanne ting som han tidligere hadde lyttet til, om dem sa han: «Det er alt sammen dårskap for mig nu.»

Enhver kan prøve denne metodes virkning ved å prøve den på sig selv, den svikter aldri.

En aften talte jeg med en annen herre som var en kjent agnostiker.

På en gang vendte han sig om imot mig og sa: «Jeg er 66 år gammel, jeg kan ikke leve lenge, og jeg har ingen barn å efterlate min formue til, og jeg kan ikke ta den med mig. Jeg vilde gi enhver øre, hvis jeg kunde tro som De gjør.» «Jeg kan si Dem hvorledes De kan», svarte jeg. «Jeg vilde ønske De vilde.» «La oss gå innenfor». Vi gikk inn, og jeg bad hans hustru om et ark papir og skrev derpå en forpliktelse formulert noget lignende som den allerede nevnte.

Jeg rakte det over til ham og spurte om han vilde underskrive den. Han leste den og svarte: «Til visse, enhver burde være villig til å gjøre det. De ber mig kun om å gå inn på det min egen samvittighet sier mig jeg burde gjøre.» «Vil De underskrive den?» «Til visse, alle og enhver burde være villig dertil». «Vil de underskrive?» «Jeg vil tenke over det». Han underskrev aldri. Han døde som han hadde levet, uten Gud og uten håp. Han sa en sannhet, denne nemlig, at han tok ikke en øre med sig. Han gikk til en grav uten Kristus, og en evighet uten Kristus; men hvis var feilen? Der var blitt vist ham en vei ut av mørket inn i lyset, ut av vantro til tro, som han innrømmet at hans egen samvittighet sa ham at han skulde gå, og han vilde ikke gå den vei. Vil du?