Det skjulte livet

Det skjulte livet.

Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn skrevet på stenen, som ingen kjenner, uten den som får det. Åb. 2, 17.

Den av Kristus grepne, den som lar sig gripe og overvinne av Kristus, hans vei gjennem denne verden blir som oftest misforstått, miskjent og mistenkt av denne verdens barn som av medvandrerne. Og det er jo ikke underlig; ti den av Kristus grepne er jo også dermed uttatt av verden og gjort ensom med Gud. Hans egentlige liv kommer ikke tilsyne i denne verden, men er skjult likesom hjertet er skjult i kroppen. Men likesom hjertet åpenbarer sig i kroppens liv, således åpenbarer også det skjulte liv sig på mangfoldige måter i denne verden. Men eftersom det skjulte livet er som vinden, man vet ikke hvorfra den kommer eller hvor den farer hen, så kan dette livs uttrykk ofte være overraskende og uforklarlige, undertiden inkonsekvente og hverandre motsigende, nemlig for alle de som ikke selv er dypt grepne av det samme og innforlivet i dette liv. Ja, alene Gud (og menneskene alene i den grad Gud er i dem) kan se det skjulte livs vei med et menneske. Visselig blir et sådant menneske mer eller mindre et skuespill for menneskene; men ingen må tro at menneskene (de troende heri innbefattet) uten videre skal kunne forstå hvad der er guddommelig hos en slik sjel. Og godt er det at så er. Ja det er det eneste naturlige, at så må det være; ti ellers måtte jo et sådant menneske bli rykket ut av sitt rette gudsforhold (hvilket er å stå fri fra mennesker og ensom med Gud). Når menneske-erkjennelsen og menneskers ros gjør inntrykk på et menneske på Guds vei, da synker Kristi efterfølgelses adelsmerke, som er korset; fornedringen og lidelsen forsvinner. Men stiger korset op, og holdes det i ære, da synker menneske-berømmelsen ned og forsvinner.

Den av Kristus grepne har all utsikt til å bli ennu mer ensom og uforstått, ja til og med hatet og mistenkt som Josef av sine brødre: 1. mos. 37. Dette er jo ingen skjønne utsikter! Nei, ikke for kjød og blod. Men for ånden og det høisinnede liv er disse utsikter mer enn skjønne; de er herlighetens morgenrødme, de er Kristus — solens opgang innenom mennesket. Ti hvad det har mistet, det fåes igjen i Kristus, i det skjulte livet med Kristus i Gud. Mister vi venner blandt mennesker, så treder engler til og blir våre venner; blir vi ensomme blandt våre medlevende, så treder vi inn i de helliges samfund, hvor vi får sitte tilbords med Abraham, Isak og Jakob samt alle Guds hellige, og dette allerede nu i dette liv. Ja, når vi blir bortrykket fra denne verdens mangfoldighet, da blir alle Bibelens og andre tiders hellige gestalter nærværende for oss. Vi blir virkelig samtidig med dem og de med oss — i Gud. Her er vi ikke ensom, ikke misforstått og uforstått; ti her er det Guds øine og alene Guds øine, som i de hellige ser på oss. Og denne omgjengelse har vi endog med de i vår tid levende, de der likesom oss er blitt gjort ensomme og som oss må avdø, en omgjengelse som ikke nødvendigvis behøver den legemlige nærværelse eller det ytre ordets formidling, en omgjengelse som kan foregå såvel i det usynlige som i det synlige; ti Åndens sambånd er uberoende av tid og rum.