Kristi frihet og kirkelig syndetrelldom

Kristi frihet og kirkelig syndetrældom.

Til frihet har Kristus frigjort oss. Gal. 5, 1. Det er godt og velsignet å være fri. Kristus gjør fri; men synden binder. Jesu Kristi Ånd fører oss til båndene som binder oss, og vil vi da bekjenne og erkjenne vår synd, da blir vi virkelig fri. Åndens sans er alltid liv og fred, alltid frigjørelse, alltid seier, trøst og glede. Stå derfor fast i denne frihet og la eder ikke atter binde og legge under trældoms åk, hverken av synden, eller av mennesker som beherskes av synden. Vi har en eneste Herre og hersker, det er vår Herre Jesus Kristus. All apostolisk tjeneste, all lærer og hyrdetjeneste, all profetisk tale skal, når den er guddommelig, gå i retning av frigjørelse fra synd. Den skal føre mennesket inn i de helliges samfund. På dette kan også åndene prøves. Men hvem er vel duelig til å prøve åndene, når de ikke selv er fri? Det er kun som frigjort fra synden jeg kan bedømme min stilling. Når vi ligger under for synd, da trenger vi hjelp til å komme ut av den. Men hvem er her i sannhet de rette hjelpere? Vi vet Jesu ofring den ene gang befrier oss fra synden; men hvor har vi Kristi medarbeidere, de der som en av tusinde formår å føre mennesket på de rette veie, så man ikke atter og atter igjen bindes av synden og av mennesker, som alle søker sitt eget. Job 33, 23. Vi har mange får som søker føde, men hvor er hyrdene. Hvor er gressgangene?

«Herrens ord kom til Jeremias, at kong Zedekias skulde utrope frihet for alt folket i Jerusalem. At enhver skulde gi sin hebraiske træl og enhver sin hebraiske trælkvinne fri, så ikke nogen skulde holde sin jødiske broder i trældom.

Da adlød alle øverstene og alt folket som hadde inngått den pakt at enhver skulde frigi sin træl og enhver sin trælkvinne, så de ikke mer holdt dem i trældom; de adlød og gav dem fri.

Men sidenefter vendte de om og tok tilbake de træler og trælkvinner, som de hadde frigitt, og tvang dem til å være træler og trælkvinner». Jer. 34. kapitel.

Ja, det ligner mennesket på en prikk. Sålenge der er vekkelse, sålenge Herren virker kraftig ved sin nåde, da er man villig, da slipper man fri, da bringer man ofrene, da roper man halleluja, da taler man i tunger og profeterer. Men når prøvetidene kommer, da griper hver og en sin gamle træl og trælkvinne. Da ser man sig om efter sine gamle synder og sine gamle vaner, da er det slutt med å være fri og give fri. Man er atter den gamle innbitne synder med et anstrøk av religiøsitet over sig, den gamle gjerrige knark som alltid sier: giv hit, giv hit, og som trenger nåde over all denne ugudelighet. Derfor tåler de heller ikke å høre en eneste sannhet, de må bare ha nåde. Og som deres åndelige trøstere har vi da nu som i gamle dage et overvettes stort flertal av predikanter. Men hvad sier Herren: I har ikke hørt på mig og utropt frihet, hver for sin bror og hver for sin næste. Se jeg utroper frihet for eder, sier Herren, så I overgives til sverdet, til pesten og til hungeren, og jeg gir eder hen til å bli mishandlede av alle jordens riker. Vers 17.

Sådan gjør Herren, når man ikke lyder ham. Dette er åndens love; ti Herren er Ånden. Det er ikke bare i Jerusalem og i Jødeland han gjør det; nei, han gjør det iblandt ethvert folkeslag under himlen.

I «For Fattig og Rik» av 20/9 d. a. forteller pastor Fredrik Wisløff adskillig om forholdene i Amerika, hvordan frafallet innen kirkene florerer. Foran en episkopal kirke i Brooklyn er der like før jul opslått to plakater, den ene gjelder nadverd og den annen dans. En dør leder til kirken, en annen til dansesalen. W. gikk inn for å undersøke saken på nært hold. «Dansen var i full gang! Det var fullt av unge par over hele gulvet. Ballklædte damer! Efter siste mote. Orkestret var et av Brooklyns «beste» med den mest skjærende, eggende jazzmusikk: trommer, saksofon, clarinette o. a. Av og til stemte man i med musikken og sang viser. Det hele blev kringkastet.

Lederen pep stilhet. Nevnte næste dans. Og så igjen. Der var næsten bare unge. En eldre mann tok imot billettene. Et par eldre damer holdt på i kjøkkenet å steke pølser. Ellers bare unge. På en plakat stod: Hot Dogs 10 c. Hot Dogs er slengordet for varme pølser.

Så blev det en liten pause. Cigarettene kom frem. Men bare for et øiebliks hvil. Så til igjen.

Nu foreslår lederen at lysene skal slukkes. Bifall. De kulørte lykter under taket slukkes så. Isteden tendes en lykte ved døren. Den veksler stadig i farver, rødt, grønt, violett osv. Den skal gi virkningsfulle lyseffekter over damenes kostymer, idet de i dansen passerer midtgulvet. Ellers er det tussmørke.

Overfor oss sitter et ungt par. Hun kommer sig op på hans fang. Det er mørkt i krokene. Vi reiser oss. Finner våre frakker og går. Vi har fått nok! Vi føler oss tomme, såre og vrede.» Pastor Fr. W. skriver videre:

«Ved min seng knelte jeg ned den kvelden og bad en inderlig bønn for den «kristne kirke». Jeg minnes ordet om ødeleggelsens vederstyggelighet på hellig grunn. Jeg minnes det forferdelige billede av «den store skjøke», som vår bibel tegner. Nu hadde jeg sett henne krassere enn nogen gang før».

Når nu prestene samtykker i disse danse og pølseaftener, som gir sitt overskudd til kassen «Guds sak» da kan man tenke sig hvor formørket det hele er. Forretningen går og «humla suser».

Men har det ikke vært så i alle dager? Ezekiel sier i det 22. kapitel: «Dets prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdomme; mellem hellig og vanhellig gjør de ingen forskjell, og mellem urent og rent lærer de ikke nogen å skjelne, og for mine sabbater lukker de sine øine, og jeg blir vanhelliget midt iblandt dem.

Dets profeter stryker over for dem med løs kalk, idet de skuer forfengelighet og spår dem løgn, sigende: Så siger den Herre, Herre, — endog Herren ikke har talt.

Landets almue øver vold og røver rov, og den elendige og den fattige undertrykker de.

Og jeg søkte iblandt dem en mann, som vilde mure op en mur og stille sig i gapet for mitt åsyn til vern for landet, forat jeg ikke skulde ødelegge det; men jeg fant ingen».

Ja, i sannhet, Guds helligdommer ligger nedtråkket i våre dager. Vi behøver ikke å reise til Amerika for å se det. Hvor finnes de prester som lærer folket å skille mellem hellig og vanhellig, mellem urent og rent, som stiller sig i gapet for Guds åsyn?

Men så går det som i Ezekiels dage: «Så utøser jeg da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres vei legger jeg på deres hode, sier den Herre, Herre». Vers 31.

Det er godt å holde sig til Herrens ord, og ikke vike av fra det, hverken til høire eller til venstre.

Folket i våre dage blir oplært til at det er rett å gjøre Guds vilje. Dersom da nogen gjør Guds vilje og ved denne blir snudd op og ned på, da sier man straks: Den mann er gal. Om dette er både presten og profeten enig. Guds ord og Guds vilje omskaper mennesket, så alt blir nytt. Det gamle er forbiganget. Men nu synes både presten og profeten at det gamle er såre godt og at det nye er tipp topp galt. Er ikke det et kraftig bevis for at «Guds vei» er aldeles skjult. Gasjen og kollektene er såre meget mer dyrebare enn den vei, som er ny og levende og som går gjennem forhenget, hans kjød. Naturmennesket kan ikke studere sig til prest. Det blir man i gjenfødelsen, som Peter sier:

«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.»

Prester som ikke er overført fra mørke til hans underfulle lys, kan ikke forkynne Kristi dyder, og som følge herav er de heller ikke Guds prester, selv om de er ansatt av folket. En prest må ha noget å ofre. Det som nu i våre dage skal ofres, ligger i legemet, og hvorledes kan man ofre noget innen legemet, når man ikke kan fri sig for synden utenfor legemet? 1. kor. 6, 18.

Vår «hellige kirke», som man sier, kan ikke hjelpe nogen, den kan ikke engang redde sig selv ut av uføret. Her hjelper personlig initiativ langt mer enn både prester og kirkeinstitusjoner. Ti hver og en får se til å rive himlenes rike til sig med makt. Nogen hjelp til dette fra prester og kirker kan man ikke vente.