Kom! Bort!

Se på disiplene! Først: kom! Siden: Gå bort, Satan! Først det hellige kall, siden den bitre bortstøtelse. Matt. 16, 23—27.

Fra Herren utgår nemlig to krefter: den dragende og den bortstøtende. Den første vender sig mot mennesket som gudbeslektet, den siste mot det som satanbeslektet. Mellem disse slektskaper kreves evig skilsmisse. Derav det idelige vekslende mellem et «kom» og et «gå bort», lys og mørke, glede og sorg i spedbarnets liv.

Kom! Gå bort! Det er de guddommelige grunnordene i en disippels liv. I dem samles alt Guds verk. Og de virket i den første disippelkredsen således, at nogle kom nærmere og andre gikk bort. Og han spør de tolv: «Vil også I gå bort?» Joh. 6, 66, 67. Således alltid. Her krangles ikke. Kom om du vil, gå bort om du vil!

Kom! — Bort! Kraftige kongeord! De utgår fra Herren i tiltagende styrke. Dette «kom» fører dypere inn i nådeselvet, dette «bort» lengere ut i syndeselvet. Det første drager op mot himlen, det siste støter ned mot avgrunnen. Det første lærer hvad Gud, nåde og himmel er, det siste hvad Satan, synd og helvete er.

Og merk særskilt hemmeligheten i dette: bort, bort! I samme mon som du ennu hylder din synd — og dette hyldende ligger dypere enn du vet — i samme mon skal du kjenne syndens lenker. Jo mer du ømmer for ditt onde sinn og forsvarer ditt arge hjerte, desto dypere skal du dyppes i din hjerteavgrunn. I den mon som verden er dig kjær, skal din verden anta sig igle-kjøds drakt. Og jo mer behag du har i ditt kjød, desto lengere blir åndens sultekur. Og så meget som du innhylder dig i dig selv, skal ditt syndeselv bli en pinebenk. Alt eftersom du trives i død, skal du smake dødens galle. Så langt som du går bort, så langt skal du støtes bort, så du engang må opskakes for ditt «borte». Peters sterke selvtillit og selvhøihet grunnlagde hans ynkelige svakhet og dype fall.

Kom! — Bort! Majestetiske kraftord! De strekker sig som regel over åretal i menneskets liv, likesom hos de førstedisiplene. Men disse flere eller færre «bort» utmunner litt efter litt i et avgjørende langfredagsbort; og disse likeså mange «kom» i et like avgjørende påskedagskom. Så inngår de pinseforbundet; slutter sig sammen som sider i et blad; danner Jesu død og opstandelseskraft, evangeliets dobbeltkraft. Nu tar pinsebarnet dem i sin munn og sier i seirende kraft: «Bort Satan, verden og alt ondt»; og «Inn i himlen, Gud og alt godt!» Dette er kraften til å dø fra sig selv og til å leve for Herren.

Altså: kom, kom, kom — det er himlens dråper; bort, bort, bort — det er helvedets gnister. Men ikke alltid dråper, ikke alltid gnister! Disse «kom» blir en strøm, disse «bort» blir en ild. Denne strøm og denne ild er evig liv og evig død. Engang, o menneske, gytes den siste himmeldråpe og kastes den siste helvedsgnisten inn i ditt liv så kraftig og så tydelig, at du vet hvad det gjelder. Nu står du mellem bredden til livets elv og til dødens sjø. Inn i en av dem må du. Valget legges i din hånd. «Skje dig som du vil!»