Menneskesønnens dager

Menneskesønnens dage.

Som det var på Noa tid, skal det også være i menneskesønnens dage. Og hvorledes var det i Noa dage? Jo, jorden var fordervet for Guds ansikt, og jorden var full av vold. Da så Gud jorden, og se den var fordervet. Ti alt kjød hadde fordervet sin vei på jorden.

Da sa Gud til Noa: Alt kjøds ende er kommet for mitt ansikt; ti jorden er full av vold av dem, og se, jeg vil forderve dem med jorden. 1. Mos. 6, 11—13.

Det fører ansvar med sig å være menneske. Der står en Gud bakom og ser på alt. For hans ansikt gjør hvert menneske sin gjerning. Det er mennesket som forderver jorden (se vers 12).

Så klager man da over onde tider istedetfor å klage over sin egen ugudelighet. Arbeidsherrer står mot arbeidere og arbeidere står mot sine arbeidsherrer. Der brukes vold, lockout og streik. Så kommer fattigdom og nød. Innen ekteskapet bruker man vold; idet man bryter ubarmhjertig det som skulde være hellig her på jord. Man skiller sig og gifter sig påny. På den måte gjør man vold mot sine barn, som mister sin mor eller sin far. Ubarmhjertigheten sitter i høisætet. Og så tror man at alt dette skal forløpe ustraffet. Hvilken feilregning og hvilken dårskap!

Vi som er kommet til troen, vet hvor nøieregnende Gud er. Han fører oss tilbake i livet og lar oss se på vår vei. Og vi må som Zakæus pent gjøre godt igjen det vi har gjort ondt. Ikke bare mot Gud, men også mot mennesker. Det skal bli en hård tørn for «voldsmennesket» å gå tilbake i livet og i Guds lys se på sine gjerninger. Ti enhver skal få igjen efter sine gjerninger, efter det som er skjedd ved legemet, d.v.s. efter alt det han gjorde mens han var i legemet. Det skal da ikke bli hyggelig å se tilbake på skilsmisser og ekteskapsbrudd; for arbeidsgiverne på sultelønninger og for arbeiderne på all sin misnøie, når forholdene forøvrig var rimelige. Det skal ikke bli hyggelig for folkelederne, når de har ført folket vill, hen i fordervelse. La oss huske på den endelige opgjørsdag. Ti den er nærmere enn du aner.

Fiendskapet mot kristendommen øker dag for dag, fordi Satan ved alle voldshandlinger får mer makt, og hjertene blir mer forherdet. Og hvem bærer ansvaret? Jo, de som egger til vold først og fremst, og dernest de som øver vold. En menighetens tjener skal ikke være voldsom. Vi forstår herav at «vold» er av Satan. Når nu jorden er full av vold, så er den kommet tilbake til Noa dage, da alt kjød har fordervet sin vei.

Den i partier og fiendskap splittede kristendom skal såvisst ikke gjøre saken bedre. Den er for kraftesløs til å bibringe verden tro. Det var jo de kristnes enhet som skulde få verden til å tro, men nu ser ikke verden annet enn hat og splittelse alle vegne. Og så tenker de som så: la mig bli hvor jeg er.

I dagene før syndefloden åt man og drak, tok til ekte og bortgiftede, inntil den dag Noa gikk inn i arken. De aktet ikke på det før syndfloden kom og tok dem alle bort. Således skal også Menneskesønnens tilkommelse være. Matt. 24, 38 og 39.

Hvad vil det si, at de åt og drakk, tok til ekte og bortgiftede. Jo, de så kun hen til jordiske fordele. Guds bud og Guds vilje i samvittigheten gav de aldri akt på. De brøt ekteskap og bortgiftede igjen til andre fort vekk. Det hele dreiet sig om å ete, drikke og tilfredsstille sine lyster. De mindre bemidlede led vold; ti den som var rik, kunde skaffe tilveie alt det som kunde tilfredsstille.

Som det var i Noa dage, er det også nu. Men hvad sier skriften: Og nu I rike! græd og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!

Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt mølette; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten derpå skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild. I har samlet skatte i de siste dage!

Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akre, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots øren.

I har levet i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødet eders hjerter på slaktedagen! Jak. 5, 1—5.

Kan vi ikke se at Jakobs spådom går i opfyllelse?

Skriker ikke den lønn som er forholdt arbeiderne, og er ikke høstfolkenes rop kommet inn for den Herre Sebaots øren? Er ikke gullet og sølvet rustet bort derved, at hvor der er rikdom, der øker skattene, der står tiggerne i kø ved dørene, og der ankommer tiggerbrever i massevis. Før i tiden bar man respekt for den rike, men nu er alt sådant falt bort. Man resonerer simpelthen som så: Han er rik, og han skal gi, han skal skatte ekstra o.s.v. Dette er hevnens dage over de rike, fordi de forholdt arbeiderne hans lønn.

Men til oss som tror, sier Jakob: Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, landmannen venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn. Vær også I tålmodige, styrk eders hjerter! Ti Herrens tilkommelse er nær. V. 7 og 8.

Hvad vil Jakob si oss her? Jo, at vi ikke skal blande oss op i den strid som er mellem arbeidsgiverne og arbeiderne. Ikke blande oss inn i Guds domme over de rike i de siste dage, men leve i tålmodighet og la oss nøies med det vi har; ti Herren kommer snart, og da skal også vi få høste hvad vi har sådd. Landmannen må tålmodig bie på jordens kostelige grøde, således må også vi bie tålmodig på den grøde vi har sådd. De rike høster igjen hvad de har sådd, således skal hvert menneske høste igjen hvad han har sådd.

Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Jak. 3, 13.

Just dette trenges i vår tid: visdoms sagtmodighet. Hvor skjønt å se en ferd i visdoms sagtmodighet. Det er en fyrstelig ferd, hvor et annet rike som ikke er av denne verden, kommer tilsyne. Ti den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter. Uten tvil og uten skrømt. V. 17.

Men er det den visdom som blir praktisert i våre dage? Nei, det er avind, beskhet, trettesyke, praling, overdådighet, ond lyst o.s.v. All sådan visdom er jordisk, sanselig, djevelsk. Når så dette blir sådd ut som sed, da kan man tenke sig hvordan høsten blir.

Ugudelige foreldre som på langt nær kan styre sin egen gang, skal opdra barn. Man kan tenke sig hvilken sed de sår i barnehjertene. Selv bereder de vei for den lovløse, og de oplærer sine barn til å bli verre ugudelig enn sig selv. For det er nu engang så, at barna mottar uutslettelige inntrykk fra foreldrene. Düsseldorfmorderen sa jo offentlig, at det var dårlige inntrykk fra hjemmet som fra først av førte ham på avveie. Tenk hvilket ansvar slike foreldre har! Vi har også religiøse mennesker som er voldsomme mot sine barn. Jeg kjenner barn som ikke vilde komme hjem sålenge faderen levde, fordi han hadde vært hård. Og jeg blev forferdet, da sønn av en fremragende Ordets forkynner stod på prekestolen og talte om sine reiser i Amerika, hvorledes hans hjerte var blitt hårdt over den behandling han fikk i hjemmet, men at dog Guds ånds milde røst hadde fått myknet ham op, så han nu selv var en Ordets forkynner.

Se, hvor vanskelig det er å være en forløper, et eksempel, som man drages imot. Somoftest tar man sitt kjød til hjelp og vil tvinge barna til å være lovisk kristne. Dette vekker hat og bitter motstand, som måske varer ved et helt liv.

Når vi tenker over alt dette, så vil vi lettere forstå hvorledes det vil være i Menneskesønnens tilkommelse:

Da skal to være ute på marken, en tages med, og en annen lates tilbake. La oss si at denne mark er misjonsmarkedet eller en annen religiøs arbeidsmark. Kun den ene blev tatt med, når Herren kom. Den annen var altfor kold og verdslig. Der var formeget av fariseeren i ham.

To kvinner skal male på kvernen, en tages med, en annen lates tilbake. Den kvern disse to kvinner maler på kan være «arbeide for Guds sak». Men kun den ene blev tatt op. Den annen blev tilbake.

Våk derfor! ti I vet ikke, hvad dag eders Herre kommer. Ti vi lever i Menneskesønnens dage!