Brev til Elisabeth Christiansen (Lønn og nåde)

Brev fra br. Thorleif Hansen til str. Elisabeth
Christiansen i Fredericia.

Str. E. Christiansen sender mig et brev fra br. Thorleif Hansen, som gjennem årene er blitt hende til megen velsignelse. Nu ber hun mig ta utdrag av det for om mulig det også gjennem S. S. kan komme andre tilgode. Utdraget lyder:

«Har fra str. Gjertrud Wehme mottat et brev fra dig, hvor du spør om meningen med noget jeg har skrevet. Har ikke ditt brev for hånden nu, men tror jeg husker hovedinnholdet av spørsmålene. Du forstod ikke hvad jeg mente med å skille får fra får. Det menes den forskjell i salighet som vi får, eftersom vi følger Herren kort eller langt på den indre vei, gjennem kjødet. Alle som får del i aldri så litet av frelsen, blir salige (d. e. fuldt lykkelige). Ti alle blir fri synd, død, sykdom, smerte, sorg og nød. De er derfor salige. Men der er forskjell på herligheten. Den kan helt fortapes eller mer eller mindre formindskes. Denne herlighet er lønn for bevist troskap. Av 1. kor. 3, 12—15 ser vi, at nogle får frelse uten lønn, og av 2. Joh. 8, at vi kan miste en del av lønnen, og at vi derfor skal strebe efter full lønn. Hvad er lønnen? Jo, se i kol. 3, 24: I skal få arven til lønn av Herren. Se rom. 8, 17: Kristi medarvinger såfremt vi lider med ham. Hvis ikke, frelse uten arv eller lønn.

Dette kan vi med et menneskelig ord kalde for å bli gjort arveløs. Om et Guds barn ikke viser den sømmelige troskap, så avliver Gud ikke en sådan (det gjør jo heller ikke et naturlig menneske), men de gjøres arveløse, og det må gjøres, fordi de ikke er duelige til forvalte noget. Sådan blir der også forskjell på de som får meget av arven, nogen mer, andre mindre. På den dag — og på denne måte — vil vi få se forskjell på en rettferdig og en rettferdig. Der vil bli forskjell på stand og verdighet i hint rike; men allikevel blir man ett i felles interesser og streber alle mot samme mål, nemlig å ære Gud i alt.

Så det annet om nåden og den personlige rettferdighet. Vi vet at når jeg i tro tilegner mig det verk som Kristus har gjort for mig, så får jeg av Gud tilgivelse for hvad jeg har syndet, og jeg får nåde i den stilling jeg befinner mig. Kristi lydighet regnes mig til rettferdighet, så jeg skjult i den står for Gud. Men Guds plan var ikke bare å gjøre et verk for mig til benådelse, han vil også gjøre et verk i mig til rettferdiggjørelse og helliggjørelse, så det som er sant i ham også skal bli sant i mig. 1. Joh. 2, 8.

Her kommer vi til personlig rettferdighet og liv. Så langt som et menneske i Kristus har iført sig renhet, rettferdighet og fullkommenhet (guddommelig natur), der trenges ikke nåde; ti det er nåden som har virket alt dette, og det at guddommelig natur er fremkommet viser jo, at nåden ikke har vært forgjeves. Men der finnes jo i oss alle en hel del igjen av det gamle, og mange snubler rett ofte. Over alt dette trenges nåde, og, vi erkjenner at vi trenger den. Målet er dog at vi skal få så meget av Kristi liv i oss, at nåden efterhvert kan bli avløst av personlig rettferdighet og liv efter Guds vilje. Nu vil noen si: Jo mer jeg vandrer med Gud, desto mer nåde trenger jeg. Ja, det er riktig nok; men der hvor nåden får ført dig frem til seier, der vil rettferdigheten avløse nåden. Rettferdigheten vokser derved, og nådens dekke avtar, eftersom den gamle natur avføres og Guds natur iføres.

Det er stor nåde fra Gud, når nogen får sine øine oplatt for disse sannheter.