Ditt barn

Ditt barn.

Du far og mor! Kjernen i all opdragelse er å sette barnet høit, så høit som Herren har satt det: som eier av himlenes rike og vårt forbillede. Mat. 18, 1—6.

Ennu har ingen sett sitt barn for stort. Og alle de barn som er blitt ødelagt på vår jord, er blitt ødelagt fordi man så dem for små.

Når du trykker den lille i din favn, så vit at du favner himlen og dermed din Gud, i et billede som aldri er fremkommet før, og som aldri fremkommer i mer enn i dette ditt barn.

I barnet gav din Gud sig til dig, for at du skal kunne gi dig til ham. Så som du behandler ditt barn, så behandler du din Gud; og så kommer Gud til å behandle dig. Matt. 18, 5—6.

Blott to ting kan du gjøre for ditt barn: beholde det på dets himmelske høide eller dra det ned derifra.

Barnet er en knopp, som slutter i sig alt sant, godt og skjønt. Derav kommer øiets himmel, derav pannens renhet og lebernes sødme; derav kommer den uimotståelige, hellige makten i dets elskelige fakter og glade liv.

Vil du opdra ditt barn, så stig inn i dets himmel, som mesteren gjorde. Der skal opdrageren stå; der har du grunn under fot; og bare der ser du enkelt og klart, slik som barnet og barnets verden skal sees.

I knoppen ligger alt. Legg da ikke noget unaturlig inn, men la den utvikle sig selv! Øv ikke trykk, men hjelp frem!

Stakkars foreldre og barn i vår kunstlede tid! Hele hestelass av bud og skyhøie stengsler av forbud! Og alt sammen til en stor del unaturlighet og dikt uten levende forbindelse med barnets levende rot. Så skjules Guds bud med menneskebud, så skaper man brudd der hvor brudd ikke finnes, og beflekker spede samvittigheter og foruroliger fredfulle hjerter.

Tilbake til naturen! Den er enkel og sann. Dens grunnord er: være og vokse, ikke fabrikere, ikke forsere. Være i sin levende rot og vokse efter vekstens lover. Dens bud og forbud er blott ett: liv! Dens drivkraft er sol. Den åpner knoppen ved sol, fremlokker duften ved sol, og modner ved sol. Den tilbliver ved sol, den leker ved sol, og dens helse er sol.

Foreldre! Eders knopp har sine røtter i himmelens jordbunn og eier dens liv. Og dette liv har alle livets dager i sig. Frem med dem! Enhver regel for barnet bør også være regel fra dets eget hjerte. Ellers vil våre regler forderve det. Barnet er sant, er natur. Det vil natur, forstår natur og trives bare i natur. Lov og liv er ett for barnet. Det vil være og leve helt. Kløv det da ikke i å vite det rette og å være og gjøre det motsatte! — Men akk! Vår tid er kløvet og sprukket overalt. Og den kløver og gjør sprekker overalt. Og barnelivet strømmer ut av sprukne hjerter, og slekten uttynnes og dør. Dens liv blir mer og mer et såkalt liv. Og hvad det vil si, skal vi snart få erfare.

Nei, skaff sol, skaff sol, så livet må leve og leves frem, himmelens sol til knoppen, den herlige kjærlighetens hjemsol! Den og bare den er redderen.

Men i denne knopp ligger også en mark. Barnet kjenner det og lider derav. Lid med og vær barmhjertig! Barnet bør alltid vite at det har dig på sin side imot sitt onde. Ti man kan lettere enn man tror, og ofte uten at man vet det, komme til å stå på fiendens side imot barnet. Og det kjenner barnet straks. Og da slutter det til omkring sig. Og marken herjer i knoppen. Men har barnets hjerte et virkelig hjerte å slutte sig til — og det er dets hellige rett —, da støtter selvbevarelsens medfødte drift, og lysten og kraften til renhet vokser naturlig frem.

Hjelp ditt barn å døde sin dødsfiende! Ti har marken en gang gjort knoppen til sin bolig, da har barnet falt fra sin høide; og du ser ikke mer himmelen i dets blikk; engelen har flyttet, duen løftet vingen, og blomstens duft er dødens stank; og den røst som gledet dig så ofte, har mistet sin salige klang. Og nu treder den guddommelige opdragelse før eller senere frem. Og han kan bli tvunget til å krysse din knopp for å døde dens mark. Men derved krysses ikke ett; men tre hjerter.

Hjelp ditt barn i striden for livet! Ti det som her forsømmes i beleilige stunder, får sjelden årrekkers lidelser oprettet. Barnekamrenes «givne nu» er knopper som slutter i sig lange tiders fryd eller kval. Derav kommer Herrens lignelse med kvernstenen.

Far, mor! Ditt ord er hellig, din makt er stor; din velsignelse og forbannelse har uoverskuelig innflydelse. Respekt for det guddommelig majestetiske på din panne! Og ve det barn som trosser det!