Hver den som vil... Vår egen og andres frihet

«Hver den som vil ....»
Vår egen og andres frie vilje.

Alle har fri vilje, og skal svare for hvorledes den er blitt benyttet. Jo mer den er benyttet til Guds velbehag, desto bedre. Resultatet av vårt liv og lønnen blir matematisk nøiaktig derefter. Gud gjør ikke vold på vår frie vilje; derfor skal heller ikke vi gjøre vold på andres frie vilje. Derimot tilskynder han oss til det gode. Vi bør gjøre likedan overfor hverandre.

Når jeg tenker å tjene Gud som medarbeider på andres frelse og helliggjørelse, da har jeg også i dette stykke fri vilje. Jeg kan velge hvorhen jeg vil gå, til hvem jeg vil tale, hvem jeg vil innbyde i mitt hus, hvem jeg vil gå tur sammen med, hvem jeg vil bo sammen med, reise sammen med, skrive til, besøke, gi gaver o.s.v. Likeså hvad jeg vil snakke eller skrive om, hvilken måte jeg vil ta det på, hvor sterke uttrykk jeg vil bruke, hvor ofte jeg vil nevne samme sak, enten direkte eller indirekte, hvorvidt jeg idetheletat vil nevne det flere ganger o.s.v.

Vi har forskjellige ord og love til rettledning i så måte. Jo bedre vi følger disse, desto bedre for oss selv og for andre. Eksempler: «Forkynne evangeliet for fattige.» Luk. 4, 18. «Bryter eder nytt land og så ikke blandt torne». Jer. 4. 3. «Tal ikke for dårens øre; ti han forakter dine forstandige ord.» Ord. 23, 9. «Kast heller ikke eders perler for svin». Matt. 7, 6. «Ti vi skriver eder ikke annet til enn hvad I skjønner». 2. Kor. 1, 13. «Mest mot troens egne folk». Gal. 6, 10. «Først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt.» 1. Tim. 5, 4. «Overgi det til trofaste mennesker som er duelig til også å lære andre.» 2. Tim. 2, 2. «Svar ikke dåren efter hans dårskap ....» Ord. 26, 4. «Svar dåren efter hans dårskap . . .» Ord. 26, 5. «Vis fra dig de dårlige og uforstandige stridsspørsmål ....» 2. Tim. 2, 23. «Jeg vil alltid komme til å minne eder om dette.» 2. Pet. 1, 12. —

Men — har jeg frihet til å velge hvem jeg vil tale til og hvad jeg vil si, så må også i like måte den jeg henvender mig til, ha frihet til å velge hvor meget eller lite han vil rette sig efter mine ord. Just her finnes et meget vanskelig punkt; der, nemlig, hvor en sterk person vil ta sig av en svakere person.

Den sterkere person som føler sig forvisset om sitt råds godhet, har vanskelig for å ta tilstrekkelig hensyn til den annens frie vilje og samvittighet. Han fristes til å legge press på, slik at sjelen nødes mot sin frie vilje og mot sin egen forståelse. Dette er usmakelig og ufullkomment. Blir det meget av denslags, kan man ødelegge sjelen, idet den under sådan behandling kan vantrives i den grad at den taper motet.

Man opnår således det stikk motsatte av hvad man ønsker; i ens iver for å hjelpe til, gjør man istedet skade; i ens iver for å nedbryte kjødet, nedbryter man istedet menneskets ånd. — Man må heller være tilbakeholden og lide i stilhet. —

Om man synes det er sørgelig at den annen så lite skjønner sig på å bruke sin frie vilje på beste måte, så gjør man jo ikke saken bedre ved også å bruke sin egen frie vilje feilaktig.

Vi bør alle ta kraftig hensyn til og gjøre grundig forskjell på den enkeltes mottagelighet, hunger og tørst, egen samvittighet, frie vilje, samt det gjensidige tillidsforhold. — — —

Hvor der ikke er tillit, kan man intet utrette; og man kan ikke tvinge sig til tillit. Forsøk herpå vilde kun virke den motsatte vei. —

Når man mener sig å skulle nedbryte kjødet hos en person til fordel for ånden, da bør man komme ihu at dette må skje overensstemmende med vedkommendes egen trang. I motsatt fall vilde man bli deres beherskere istedetfor deres tjenere; og de vilde bli menneskers trelle istedetfor frie og salige personligheter.