Den som forakter sin neste, synder

Den som forakter sin næste, synder.

Der er mange fristelser og farer også på det åndelige område. Det er riktig å avsky og forakte det onde; men det er aldri riktig å forakte svake og elendige personer — selv om de er temmelig usympatiske — all den tid de eier lengsel efter det guddommelige. Å forakte ringe personer, er en synd som henger svært fast ved mange. Det er også en slem fare for de brødre som er hyrder og forstandere; og mere enn en gang har jeg merket at de har forsyndet sig i dette.

Det er lett forståelig. De vil jo gjerne at menigheten skal være så ren og så herlig som mulig. Slike svake og ringe personer som det går smått og dårlig med, kan da lett synes liksom å stå hindrende iveien for dette. Man kan lett falle i den synd å forakte dem, å bli bitter på dem, å bli trett og lei av dem.

Der kreves i høi grad Guds godhet i sinn og hjerte for å kunne være ulastelig på dette punkt. Her passer dette ord: «Vær ikke uforstandige, men forstå hvad Herrens vilje er.»

Jo dårligere de er, desto større blir både hyrdens, menighetens, og Guds ære — når man holder ut med dem. Jo større vanskelighet, dess større seier og ære!

Vil herved formane enhver især — spesielt hyrdene — til å våke på dette felt. La oss komme Jesu ord ihu: «Derfor skal I være fullkomne likesom eders himmelske Fader er fullkommen.»