Falske og sanne profeter, 400 mot 1

Falske og sanne profeter 400 mot 1.

Hvad er forskjellen på dem? Av de falske er der mange; i dette tilfelle var der 400! Av de sanne er der få; i dette tilfelle var der kun én eneste!

De falske talte velbehageligheter — det skulde gå så godt, så godt. Den sannes tale var ubehagelig, om ulykke.

De falske profeters samstemmige (vers 12), under all høitidelighet (vers 9) uttalte ord var løgn, det tegn som den ene av dem gjorde tiltross (vers 10). Hvad den ene trofaste og sanne profet sa, viste sig å gå i opfyllelse, tross den veldige majoritet som var imot.

De fire hundrede var vel ansete og likte; men om den ene sa Israels konge: «men jeg hater ham, fordi han ikke spår godt over mig . . .» vers 7.

Da denne trofaste mann nøiaktig, samvittighetsfullt og uegennyttig hadde sagt dem den ubehagelige sannhet, blev han først slått på kinnbenet (vers 23. Matt. 5, 39) av den profet blandt de fire hundrede samstemmige som hadde stadfestet deres løgn med et tegn, dernest blev han av kongen beordret innsatt i fangehuset på «vann og brød». Der skulde han sitte inntil kongen — overensstemmende med de fire hundrede profeters høitidelige, alvorlige og andektige ord og overensstemmende med tegnet — kom tilbake i god behold (vers 26).

Hvem skulde ikke tro på fire hundrede profeters samstemmige ord??? All sannsynlighet for at den ene «stakkaren» kunde ha rett, måtte vel synes utelukket!!!

Og dog — kongen kom aldri tilbake!!! Efter den enes ord døde han samme dag, på den tid solen gikk ned — vers 34. Hvad hjelp var det da i å ha fire hundrede profeter til å spå lykke og fred for sig??? Hvor tåpelig var det ikke å hate den ene fordi hans tale ikke var så hyggelig, når den allikevel var sann??? Var det ikke meget bedre han hadde aktet på den ene og blitt hjemme, selv om dette hadde vært ydmygende for ham?

Er det ikke bedre å ydmyge sig først og bli ophøiet efterpå, enn å nyte en kortvarig og forfengelig ophøielse først og så bli skuffet tilsist? Var det ikke bedre å dø først for å leve evindelig, enn først å nyte livet og så havne i døden for bestandig? Er det ikke bedre å ta dommen innover sig frivillig nu og så være frelst og fri for resten, enn å ha nogen til å lyve noe pent for sig og så komme under dommen tilsist, på den tid da intet kan gjøres om igjen???

Ånden i de falske profeters tale har alltid vært: «Fred, fred! Fred, fred — og ingen fare! I er alle Guds elskelige barn. Kristus har gjort alt, og vi skal intet gjøre! Litt urett her, litt lunkenhet der o.s.v. spiller ingen rolle; ti «under blodet» er vi alle trygge. Halleluja! La oss synge og være glade; ti Herren er med oss. (tross all vår ugudelighet!?) Snart skal vi alle være med i det herlige tusenårsrike! Snart kommer Jesus, og da skal vi alle (enten vi er lunkne eller varme, enten vi lever oss selv eller ikke o.s.v.) være med ham, og det skal bli herlighet uten like!!! Vår troskap spørres der absolutt ikke efter, der blir slett ikke tale om gjerninger, sort og grått og hvitt er like kjært; ti Gud er god! Alt er såre vel! Fred, fred — og ingen fare!»

Det som gjør at man holder sig til denslags tale, er først dette at det er så hyggelig (så lenge det varer!); dernest er den så «pålitelig» fordi der er så forferdelig mange som er samstemmig enig. Hvor stor denne pålitelighet er, har vi jo ovenfor sett et slående bevis for. Den er nøiaktig like stor idag som den var på Akabs, Josafat, Sedekias og Mikas tid! Ti «der skjer intet nytt under solen.» Og «alt hvad før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom.»

Enten det hadde vært 10 eller 100, 400 eller 1000 som hadde spådd lykke over Akab — så hadde det allikevel blitt ulykke, just slik som Mika sa. Flertall hjelper nok ikke! Det veier absolutt intet i vektskålen!!!

Hvorledes var det med flertallet på alle sanne profeters tid? De var alltid overveiende imot; Kom Jesu ord ihu: «Hvem av profetene (de sanne) slog ikke eders fedre ihjel?»

Hvorledes var det med flertallet av gudsdyrkerne da Jesus Kristus, selve mesteren, levet her i verden? Han måtte vel alle like og tro på? Ak, nei! Der var nok mere enn 400 mot 1! Mon det skulde være anderledes idag? I denne forbindelse kan nogen muligens forstå disse ord av Jesu munn: «Når jeg kommer, mon jeg skal finne troen på jorden?»

Hvorfor er det så vanskelig å tro på sannheten? Hvorfor hater man både den og de som taler den? Fordi den ikke spår godt over oss i den dårlige tilstand! Fordi den spår at porten vil bli lukket for de dårlige jomfruer, at alle gjerninger skal frem for Kristi domstol, at de lunkne (og det er næsten alle «troende») vil bli spydd ut av Jesu munn, at de late tjenere vil bli kastet ut, likeså alle som har gjort urett (Matt. 24, 12) og alle som ikke har brukt sitt pund o.s.v. Fordi den forlanger erkjennelse, bekjennelse, ydmygelse og omvendelse fra all dårlighet, fra alt selvliv!

Salig hver og en som elsker sannheten så de lyder den! Ti disse kommer virkelig til å triumfere tilsist, ja i all evighet! Amen.