Sann frihet - falsk frihet

Sann frihet — falsk frihet. Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri, Joh. 8, 36. Det er ikke en selvfølge at Kristus får frigjort oss; men får han gjort det, — d.v.s. lykkes det for ham, lar vi ham bearbeide oss, er vi villige til å betale prisen, da skjer det virkelig, håndpåtagelig, ikke på skrømt.

Å få syndernes forlatelse er ikke det samme som å bli virkelig fri i dypeste forstand. Vi får nok virkelig tilgitt alle våre overtredelser. Alle våre synder er kastet i havets dyp, Mika 7, 19. Så den sak er helt iorden. Men så har vi «roten», «synde-legemet», selve ophavet igjen. Dette lar sig ikke avtvette, det kan kun hentæres ved død. — Det gamle menneske blev korsfestet med ham for at «syndelegemet skulde bli (fremtid) til intet,» Rom. 6, 6. Dette er en prosess som varer hele livet, og i og ved denne får Jesus virkelig i sannhet friet oss fra den iboende synd. Som vi forstår av Guds ord, består den iboende synd av hor, pengebegjærlighet, vrede, misunnelse, bitterhet, egenkjærlighet o.s.v. i det uendelige, og en hel masse andre ting som vi ennu ikke vet om. Se nogen få eksempler i Gal. 5, 19—21. Ef. 5, 3—5. 1. Kor. 3. 3. Alt dette blir vi efterhvert ferdig med i og ved Jesu død, ved å være villige til å gjennemgå de samme lidelser som han. Her må vi ikke blande sammen ytre og indre lidelser. Det er kun ved Kristi indre lidelser vi blir friet fra synden. Jesus led idet han blev fristet. Hebr. 2, 18. 5, 7—8. Sammenlign også Job. 36, 21. Ved tro akte oss døde for synden, lide i kjødet og bli ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1—2. Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, Gal. 2. 20. Se også Filp. 3, 10. Rom. 6, 1—4. 1. Pet. 2, 24, Kol. 3, 1—6.

Vi blir ikke ferdig med synden på den måte at den ikke er tilstede i oss. Se 1. Joh. 1, 8. Så lenge vi lever i denne verden, er alt tilstede i oss. Vi blir ferdig med synden på den måte at vi undertvinger vårt legeme og holder det i trældom 1. Kor. 9, 26—27. Ved ikke å lyde våre lyster (slutte å gi dem næring) hentæres de og dør. Ti erfaringen viser at ved ulydighet og utroskap kommer synden atter tilsyne, derved bevises at den likefullt er tilstede i oss, og kun ved å akte oss døde fra den har vi virkelig seier i ånd og sannhet. Denne er den mest fullkomne og eneste forsvarlige tilstand en sann troende inntar i denne verden. Denne vei er smertefull og trang. Her får vi bruk for tålmodighet som fører til fullkommen gjerning, Jak. 1. 4. De aller fleste kristne akter dette for unødig pusleri og finner ikke frem her sålenge de lever. Men ved lydighet i smått og stort helt fra begynnelsen av blir vi i sannhet friet fra den iboende synd. Se Rom. 1, 5. 16, 26. Filp. 2, 8. Ved å lese Rom. 5, 10 skjønner vi at frelsen er dobbelt. Forlikelsen med Sønnens død er vel kjent og meget omtalt; men derimot frelsen ved hans liv etter forlikelsen er omtrent ukjent. Nåden er forkynt uavladelig, sannheten er holdt tilbake, den har snublet på tingstedet. Es. 59, 14. Mange er faret vill derved at de på en særlig velsignet måte er døpt med den Hellig-Ånd, og har en tid vært så overveldet av følelser, at de ikke har kjent fristelser, og derved ment at all synd var borte, eller syndelegemet var utkastet, som de uttrykker det. Var det slik, støtte vi kraftig an mot 1. Joh. 1, 8, samt mot all praktisk erfaring. Vi måtte også da være lik Gud og ikke mere bli fristet. Jak. 1, 13. Alle formaninger til å våke og bede, løpe, jage, avlegge, innta, strebe efter, arbeide på o.s.v., som jo er skrevet til menigheten, Kristi legemes lemmer, slike som har syndernes forlatelse og åndens dåp, måtte da være overflødige. Det måtte være en slem feiltagelse at vi lenger var i denne verden. Slik lære er vanvittig, isannhet falsk frihet. Nogen setter på en feilaktig måte, sin lit til at Jesus er deres rettferdighet og anfører t. e. Rom. 3. 24—28. 1. Kor. 1. 30 o.l., at han har gjort alt og de ingenting skal gjøre, blott ved tro uten gjerninger tilegne sig hans fortjeneste. De anførte skriftsteder henviser til at vi ikke ved lovgjerninger kan behage Gud. Men efter den nye fødsel kommer vi også til gjerninger, og det er troens gjerninger. De blev også Abraham rettferdiggjort ved, Jak. 2, 21—22, så også vi. Les Åb. 19. 8. 2. Joh. 2. vers. Troen er død uten gjerninger Jak. 2, 26. Denne verdens børn er klokere enn lysets børn. Luk. 16, 8. Lærer ikke også det naturlige oss at det ikke er nok å ha universiteter og professorer, læreanstalter og lærere. — Vil ikke elevene legge sig i selen og bruke flid, blir det aldri noget utav det. Så og i Guds rike. Det nytter ikke å drømme om at alt er fullkomment, når det ikke er det.

1. Syndernes forlatelse er en avtvetning av kjødets urenhet, kjødets gjerninger, åpenbar synd.

2. Åndens dåp er en krafttilførsel, Luk. 24, 49. Ap. gj. 1, 8. Får man samtidig forskjellige nådegaver, er det gaver til avbenyttelse i menigheten. Når man dør, er de ikke mere. De kan sammenlignes med et stillas, når bygningen er ferdig, rives det ned, 1. Kor. 13. 8.

3. Kun i og ved Guds kraft kan vi beseire vår gamle natur, som likefullt er tilstede i oss efter forlikelsen.

4. Ved den gamle naturs avdøen blir det plass for guddommelig natur, som vi kun på denne måte, og kun i denne verden får del i, 2. Pet. 1, 4.

5. Vår herlighet, visdom, kjærlighet, kunnskap, kraft o.s.v. i opstandelsen, blir kun efter vår troskap, lydighet, iver, o.s.v. i denne verden.