Brev til Thomas B. Barratt, april 1930 (Læren)

Vogstgt. 35 II, Oslo, 29—4—30.

Kjære broder T. B. Barratt!

Fred fra Gud!

Takk for brevet av 22/4, eftersendt til Hønefoss. De sier at innholdet i min artikkel om Jesus Kristus ikke er punktet. Men for oss er nettop dette punktet. Ti som De har skrevet i «Korsets Seir» om oss nylig, kan jo ingen få forståelse av at vi har sådan tro og forkynnelse som min artikkel viser. Just derfor er det nødvendig for sannhets og rettferdighets skyld, for Guds og menneskers skyld at De gir plass for min artikkel. Ellers blir resultatet av Deres artikkel, at en blodig løgn blir sendt i omløp blandt tusener av dyrekjøpte sjele. De minnet nylig «T.T.» om det ansvar bladet hadde ved å skrive som det gjorde. Nu vil jeg minne Dem om det samme! Alt bærer jo sin frukt!

Efterat De hadde skrevet og advart mot oss, opfordret jeg i «Idrettens hus» de av de tilstedeværende som kunde bevidne at vi ikke tillegger Jesus urenhet, at de vilde reise sig. Uten nølen reiste hele forsamlingen sig!

Hvad er så egentlig forholdet? Jo dette: Vi er alle skjønt enige om at Jesus Kristus er det eneste sonoffer for synd, samt om at han selvfølgelig umulig kunde være det uten i alle dele å være fullkomment uskyldig og ulastelig!

På dette bygger vi alle og der er ikke noe annet å bygge på. På dette grunnlag er vi kommet til et dyrebart, høit ophøiet og velsignet seirende liv. Det er bevislig at vår tro og den sannhet som vi forkynner, hører og fører til gudsfrykt. Tit. 1, 1. Hvad sier De til det? Vil De forkaste det fordi vi ikke er innskrevet i Deres forsamling eller fordi Gud efter sitt frie råd har gitt oss lys og forståelse som I ikke har?

Vi blir alle frelste ved troen på Kristi fullbragte verk — uten nogetsomhelst hensyn til hvad tanke og tro vi måtte ha eller mangle om hvorledes dette verk blev fullført. Det er de sikkert enig i?! — — — Eller hvor skulde det stå at dersom I har en grundig og rett forståelse av hvorledes dette verk skjedde, da skal I bli frelste, eller da skal I få seier. —

Her kommer i sannhet punktet, kjære broder. Gi det ikke for nogen pris skinn av noget annet; ti det vilde være svik. Det er våre tanker om hvorledes verket skjedde, som er forskjellige!!! Men det kan ikke være grunn for advarsler. — Især da hvis man tillike er den part der har minst interesse og forståelse av hvorledes det gikk for sig. Sant å si, kjære broder, jeg har aldri i almindelighet merket at de troende har vært så interessert i å følge i Kristi fotspor, at de overhodet har interessert sig for sådant. Det har i en rund sum vært nok for dem å vite at verket var fullbragt, og gjelden betalt. Og det er jo også nok til frelse, til evig liv.

Saken er altså den, at vi foruten å være frelst ved troen på Jesu Kristi blod som blodet av et ulastelig lam, også ved Guds gode nåde har fått åpenbarelser om hvorledes Jesus blev gjort til synd for oss, og blev oss lik i alt, og i like måte som oss fikk del i blod og kjød og lærte lydighet av det han led, og gjorde Faderens vilje og ikke sin egen o.s.v. o.s.v. Hvorledes?

Denne vår forståelse — hør nu mitt personlige vidnesbyrd for Guds åsyn og alles samvittigheter — har gjort Jesu person og Kristi verk meget, meget større for mig!!!

Det forøker i høi grad min trøst og mitt håp og min hengivenhet til ham!!! Ethvert tre skal kjennes på sin frukt. Hvad vil De gjøre med det? De kan da ikke si noe imot det, selv om de gjerne vilde!

Jeg tror og lærer akkurat som vår elskelige og visdomsfulle broder Johan O. Smith. Vi er ved Guds kraftig virkende nåde blitt ett i Kristus Jesus (slik som det er oss lovet, Johs. 17), fast forenet i samme tanke og tale, i samme sinn og ånd og vandrer i samme spor. 1. Kor. 1, 10 — 2. kor. 12, 18. Ære være Gud! Når I hefter eder ved uttrykk som «synd i kjødet,» mon det er for å finne klagepunkt imot oss? Ti det er jo vitterlig at vi blev motstått lenge før I hørte noget sådant! Vi kjenner jo ordet: «Bokstaven ihjelslår, men ånden gjør levende.» Uttrykket er riktig nok anvendt av oss, men I legger en annen ånd og mening i det enn vi gjør. I legger noget forringende i det, mens vi ser noe overvættes stort og vidunderlig i det!!!

Når De spør: «Hadde Jesus synd i kjødet?» da må jeg svare:

Nei! ikke i den betydning som I legger i det.

Om De nu ikke forstår oss, broder Barratt, så bør De dog tro oss — all den tid at det til overflod står vidnefast at vi er troværdige menn som ikke søker vinning i denne verden. Efter Jesu egne ord kan jo et ondt tre (en ond lære f. eks.) ikke bære god frukt. — — —

Døm ikke i noe De ikke forstår!

Advar ikke mot noe De ikke kjenner!

Strekk Dem ikke ut over Deres mål av nåde! De taper på det! Sørg for at De ikke velger til motstander en gudhengiven mann som er bedre enn Dem selv! (J. O. Smith) De vilde komme til å angre på det!

Efter Deres mening om hvorledes Kristus var efter kjødet, Rom. 1, 3, passet det å tilføie: «På liksom.» Etter vår forståelse derimot: «I sannhet.» Således videre: «på liksom» prøvet i alt i likhet med oss — i sannhet prøvet i alt i likhet med oss — «på liksom» fikk han i like måte del i kjød og blod — i sannhet fikk han i like måte del deri — det Guds lam som «på liksom» bærer verdens synd — i sannhet bærer den, o.s.v.

Når I tillater eder å tro at det liksom var som skrevet står, så må det vel være oss tillatt — med minst like så god rett — å tro at det virkelig var så? Vi tror — med all god samvittighet — at Jesus Kristus virkelig hadde en vilje å fornekte, en som han ikke hadde hos Faderen, en som han frivillig for vår skyld påtok sig i og ved at han påtok sig kjød og blod som oss.

Denne vilje beseiret han i kraft av en evig ånd. Dette er hans store mesterverk!

Ja, han måtte iklæde sig dette, forat han ved døden kunde gjøre den til intet som hadde dødens vælde, det er djevelen, forat vi idetheletatt skulde kunne bli frelst. Hebr. 2, 14. Enten De ser det eller ei, så var det slik og måtte være slik, ellers hadde vi alle ennu vært i våre synder. Faderen krevet nettop at én med kjød og blod som oss skulde seire! Og det har Jesus gjort! Ære være hans store navn!!!

Kjære broder, når kom døden inn i verden??? Efter fallet! Jesus måtte ha kjød og blod som oss, ellers kunde han overhodet ikke dø!!! Adam før fallet var jo udødelig!

Vår «forbrytelse» blir når alt kommer til alt, denne at vi tror Guds ord, og lever derefter. Denne skavank skal vi vedstå. —

Hvad en dypere erkjennelse av vår egen dårlighet angår, da glemte jeg nok ikke å anføre hvori den for Deres vedkommende består; ti det var ikke hensikten. Tvertimot, den ønsket jeg inderlig at De selv måtte få nåde til å finne, just fordi jeg også av egen erfaring, såvel som av lys over veien, vet hvor velsignede resultater dette bringer i ens liv, ja at en dypere erkjennelse er den eneste vei til et dypere liv! Skal der komme en dypere erkjennelse av egen dårlighet, må der skinne et sterkere lys over de enkelte detaljer, tanker, ord og handlinger, forhold og situasjoner i vårt daglige liv, ut fra Ordet, slik at man kan få anledning til å se hvori man kommer tilkort, så man kan dømme sig selv og hengives mere i Kristi død, ved tro.

Det er dette som (med Deres uttrykk) er vår taktikk i «Idrettens hus» og allevegne. Den bærer velsignede frukter for alle dem som gir lysets domme medhold. Dommen vender for deres vedkommende tilbake til rettferdighet. De vokser i alt godt, just derved. Ps. 94, 15.

Siden De ber mig være så vennlig å anføre hvori Deres dårlighet består, så vil jeg med glede gjøre nogen få antydninger i den retning, i håp om at De måtte kunne få noget godt ut av det, slik som vi ved Guds gode og sanne nåde selv har fått det, og fremdeles venter å få det.

De bruker et uttrykk i denne forbindelse, som synes å antyde at De ikke riktig forstod mig: «Tilkjennegi hvori jeg har forsyndet mig.» Dette uttrykk passer jo bedre på «kjødets gjerninger», de som er åpenbare, Gal. 5, 19, mens jeg tenkte på dårlighet i en dypere forstand, på slikt som ikke er åpenbar synd, på «legemets gjerninger,» Rom. 8, 13, de som man må ha et større lys for å kunne se og erkjenne, det som man ikke i øieblikket vet om er noe galt, og som derfor ikke tilregnes oss som synd. Her er det jo nettop at man har anledning til vekst og fremgang i det indre. Men det er umulig, uten selverkjennelse.

Eks: Elske sin næste som sig selv (eller endog høiere enn sig selv). Motsetningen — det som må erkjennes, dømmes og dødes hos oss — må jo nødvendigvis være egenkjærlighet. Det kan vel være mulighet for, kjære broder Barratt, at De i noget mon kunde finne anledning til en dypere erkjennelse av egenkjærlighet — i en eller annen av alle Deres tanker, ord eller handlinger i ett eller annet tilfelle eller forhold. Eller har De virkelig tatt et så beklagelig standpunkt at De mener det er utelukket???????

Eks.: Tit. 1, 6 og 1. Tim. 3, 4 og 5. Hvorledes står det sig på dette punkt, kjære broder? Det gikk vel muligens an, om enn i lite mon, å finne anledning til erkjennelse også her.

Alt har vel ikke vært og er vel ikke så ganske tipp — topp i behandlingen av barna i alle mulige detaljer?

Eks.: Den største være som den minste. Er det uten undtagelse således til fullkommenhet, eller skulde der være rum for en dypere erkjennelse av at det i dypere forstand mangler noget derpå? Om så er, kommer jo dette av egen dårlighet, det er den som hindrer det.

Eks.: Den rettferdige har kunnskap om den ringes sak. Ordspr. Er det så til fullkommenhet? Er det helt utelukket at De kunne vært mere rettferdig, slik at De i større grad hadde hatt omsorg for og interesse for og omgang med de ringeste personer og lemmer???

Slik kunde der nevnes op i det «uendelige». Vi har funnet det rett og godt å dømme oss selv. Vi får stadig mere del i guddommelig natur just derved. På denne måte, på denne korsets vei, avdør vi mer og mer fra oss selv, fra vår egen dårlighet. Vi avtar, og Kristi liv — hans rettferdighet, kjærlighet, sannhet, tålmod, langmodighet, all godhet og trofasthet, o.s.v. tiltar i oss. Det var fremgang i alt dette jeg ønsket Dem, broder Barratt. —

Vi høilover Gud for all hans godhet mot oss! Vi lever og blomstrer og har fremgang ved hans hånd, som aldri før.

Deres ved Jesus Kristus Guds elskelige sønn lyksalige

broder,