Sann frihet - falsk frihet

Sann frihet — falsk frihet.

Får Sønnen frigjort eder, da er I virkelig fri. Joh. 8, 36.

Nogen annen sann frihet enn den ovenfor nevnte eksisterer ikke. Kristus er frihetens fullkomne lov, Joh. 1. 14—6, alt utenom er og blir falsk frihet. 1. Joh. 2—6. Alt som strider mot Kristus, all min egenvilje må ofres frivillig. Han tar ikke mot tvungne ofre.

Først efter at jeg er villig til å opgi alt, er jeg i sannhet kommen inn i frihetens fullkomne lov. Denne frihet virker som trældom for kjødet, men befrielse for ånden. Ånd og kjød (vilje) strider mot hinannen så at Jeget ikke får komme til å synde. Gal. 5, 17.

Altså sann frihet er i virkeligheten å være Kristi træl. 1. kor. 7, 22.

Ved å gå inn i denne trældom kan jeg bli friet fra all bevisst synd.

Når jeg begraves med Kristus i dåpen til døden, holder jeg ved tro kjødets legeme under vann. Dette legeme som har gjort kjødets åpenbare gjerninger, kommer ikke til sålenge jeg inntar denne troesstilling. Ved tro er mitt gamle menneske (min egenvilje) korsfestet og kommer ikke til å tjene synden. Rom. 6, 6.

I disse troesstillinger kan jeg til enhver tid være fri for all bevisst synd.

Selve kraften til frigjørelse fra all slags synd er den Hellig-Ånd og ild. Jesu Kristi ånd, den samme ånd ved hvilken han også seiret, gir mig den samme kraft til seier over alle ting under alle forhold. Ilden fortærer og brenner op alt som ikke er skikket for Guds rike.

Der finnes en lov i mine lemmer (Syndens lov, Rom. 7, 23) som jeg må beholde så lenge jeg lever.

Først når min ånd frigjøres fra dødens legeme, er jeg fri fra den. Denne lov bevirker at jeg gjør ubevisst synd; men denslags synd er der ingen fordømmelse for, Rom. 8, 1.

Det er ingen fordømmelse for å ha synd, men for å gjøre synd.

Disse legemets gjerninger som fremkommer på denne måte, skal dødes ved ånden. Jeg dømmer dem og Gud dømmer dem. Derved blir jeg mer og mer helliggjort, mer og mer fri synd, mer og mer fylt med guddommelig natur.

Fristelser kan jeg heller ikke bli kvitt så lenge jeg lever. Disse er gavnlige og absolutt påkrevet, da de hører med til min utvikling, Jak. 1, 2—4, og er nøie forbundet med min lønn, Joh. 1, 12. Jeg blir ikke fri ansvar, plikter og bud som der finnes i tusenvis av i Skriftene og som sannhetens ånd stadig minner mig om. Ikke sådan at dette blir nogen tvang for min ånd, tvertimot Kristi kjærlighet tvinger mig, idet jeg har satt ham som Herre og hersker i mitt hjerte.

En ganske almindelig villfarelse bort fra den sanne frihet er at man stanser op ved syndernes forlatelse som et mål. Dermed mener man sig berettiget til alle Skrifternes forgjettelser.

Man taler nok og lærer om Kristi lidelser; men med lidelsen mener man bare det som Kristus led i det ytre, f. eks. hudstrykning, tornekroningen, vandringen til Golgata, korsfestelsen og den legemlige død, ting som mange andre har gått igjennem, og især var Paulus en meget prøvet mann i mange av disse ytre lidelser.

Derimot finner vi lidelsen og utviklingen ved den videre frelse ved Kristi liv nokså sterkt markert (betegnet) i Fillip. 3, 10.

En veldig fare for de sanne kristne er at denne verdens hersker, Satan, har sine profeter midt iblandt Guds folk. Han er en kunstner (mester) til å efterligne det ekte. Disse profeter står der særlig advarsel mot, Matt. 7, 15. Disse har til og med en særlig evne til å forkynne fred, Jer. 6, 14.

Der kan anføres at dette var i den gamle pakt. Dessverre er forholdet ikke forbedret. Nei tvertimot.

Eftersom alle tings ende er kommet nær, så er det nødvendig å trekke frem advarslene.

Kristus sier selv at på den siste tid skal der opstå falske Kristuser og falske profeter. Deres hensikt er å føre de utvalgte vill, Markus 13, 22. Vi finner oss tydelig igjen i den tid vi lever. Der er falsk forkynnelse og falske profeter i hopetall. De roper fred! fred! Kristus har gjort alt, og du må intet gjøre.

De forkynner med all frimodighet at syndelegemet er uttatt. At all synd er borttatt. Andre forkynner, «Kjærlighetens Gud» og frelse for alle uten undtagelse.

Lovløsheten tiltar, og når den modnes og tiltar til fullkommenhet, så skal «Syndens menneske» åpenbares. Han er Satans mesterverk, Kristi efterligning, og dog hans direkte motsetning, 2. Tess. 2, 1 og flg.

Det gjelder for de som er kommet inn i sann frihet å være på vakt. Dette syndens menneske har makt til å gjøre tegn og undere. Han skal få ild til å falle ned fra himmelen. Når dertil kommer at man midt i menigheten omgis av falske brødre, så gjelder det å være på vakt.

All prediken, alle profetier og all lære som ikke går ut på død og grav for, og korsfestelse av all synd og alle syndige lyster, fører menneskene ut i falsk frihet. Frihet til å gjøre Gud imot, gå sine egne veier og synde til sitt eget forderv, er mange til evig fortapelse. De får under ingen omstendighet del i Kristi herlighet.