Synd

Synd. Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, og synden er lovbrudd. 1. Joh. 3, 4. Og de som gjør synd er av Djevelen, v. 8. Dette er denne verdens barn og de har djevelen til far. Om nu en sådan sjel, som selv vet at han er en synder, blir grepet av Guds gode ånd og bekjenner sine synder, da får han forlatelse for dem, 1. Joh. 1, 9, og blir et Guds barn ved troen på hvad Kristus har gjort for ham. Han har nu fått tilgivelse (forlatelse) for de synder han har gjort. Men han har allikevel synd (tilbøielighet til synd) v. 8. Vi kjenner da at der er to naturer i oss: To viljer eller begjæringer, kjød mot ånd — ånd mot kjød. Gal. 5, 17. Denne synd som er i oss, skal nu borttas. Han er åpenbaret for å bortta våre synder, og synd er ikke i ham. 1. Joh. 3, 5. Det er forskjell på å få sine synder forlatt og å få synden borttatt. Forlatelse får vi når vi som syndere kommer og forliker oss med Kristus. Når vi på denne måte er blitt forlikte, er vi blitt et Guds barn, og dommen (lyset) skal begynne å virke i oss. 1. Pet. 4, 17. Lyset virker som dom over alt som ikke er rett for Gud. Vi gir dommen medhold og synden i oss fordømmes, borttas og blir til intet skritt for skritt. Vi lever da med vårt gamle menneske korsfestet, forat syndelegemet skal bli tilintet. Rom. 6, 6.

Kristus fordømte synden i sitt kjød, Rom. 8, 3, (i vårt kjød har han jo ikke fordømt den), derfor skal vi nu fordømme synden i vårt kjød. Vi blir på denne måte likedannet med Guds sønn. Rom. 8, 29. Godt at der er en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og all urenhet. Sak. 13, 1.