Synd

Synd. Hver gang man synder, gjør man galt; men man har ikke syndet hver gang man gjør galt. Hvorvidt jeg har syndet eller ikke, beror på det lys jeg har, eller på mitt sinnelag. Lyset sier mig hvad jeg skal gjøre og ikke skal gjøre. Gjør jeg da det jeg ikke skal, så vet jeg at jeg gjør galt. Jeg overtreder de love jeg kjenner. Det kalles for å gjøre kjødets gjerninger, som alltid er åpenbare, Gal. 5, 19; da er det «jeg» som synder. Der hvor jeg ikke har lys, der gjør jeg alltid det som er galt, det onde ligger mig forhånden. Rom. 7, 21. Hvad jeg da gjør, det vet jeg ikke; ti jeg er i mørke. Der er intet lys som gir mig anledning til å velge. Der må jeg nødvendigvis følge syndens lov i lemmerne. Rom. 7, 23. I de tilfellene har ikke «jeg» syndet; ti mitt sinn var ikke med på det. Derfor var det ikke «jeg» som gjorde det; men synden som bor i mig, Rom. 7, 17. Det kalles for å gjøre legemets gjerninger. De skal vi døde ved Ånden efter hvert som vi får lys over dem. Rom. 8, 13. Synder man, er det fordi man gir efter for lysten i kjødet, man unddrar sig lidelsen og dermed også seiren. Kraften til å seire ligger deri at jeg tror på Kristi seier. Han tok på sig mitt og alles kjød, med dets lyster og begjæringer og plaserte det på korset, bragte det i døden. Derfor kan og skal også vi akte oss døde for all synd. Rom. 6, 11. Just det at jeg, når jeg fristes, akter mig død for synden, tror mig korsfestet med Kristus, Gal. 2, 20, det gjør at fristelsen ikke får nogen makt over mig. I stedet akter jeg mig levende for Gud. For eks.: Når jeg hengir mig til å tjene og hjelpe min broder frem på veien, hvordan skulde jeg da bære avind mot ham, fordi han gjør hurtig fremgang? Det å hengi sig til det gode, er det samme som å akte sig levende for Gud; da må jeg jo (nødvendigvis) akte mig død for det onde, for synden. På den måten kan jeg fullkomment vandre efter det lys jeg har, og behøver ikke å synde. Just derfor var det Jesus Kristus kom til verden.