Synd

Synd. Synden er det tema hvorom allting dreier sig; for dens skyld kom Jesus, og for dens skyld er det vi behøver frelse, og for syndens skyld er det at vi lever efterat vi er frelste, for at der ved troskap og lidelse skal bli mindre igjen av den, både hos oss selv og hos andre.

Allerede i fødselen får hvert menneske dens love innpodet i sitt legeme, på grunn av syndefallet, og står derfor i et naturstridig forhold til Gud og hans love. Der er ingen fordømmelse for denne synd, før vi i bevisst tilstand lyder dens lyster; for synden har sin kraft i loven, og hvor der ingen lov (intet lys) er, der er heller ingen straffskyldig synd. Når mennesket er blitt et bevisst vesen, overbeviser Gud det ved sin Ånd om dets onde gjerninger, for derefter ved sitt ord å få frelst det; men vil det ikke la sig frelse, må et sådant menneske naturnødvendig ende i fortapelsen; men ydmyger det sig for Gud, så har han et rettferdig grunnlag hvorpå han kan gi forlatelse for alle synder, nemlig sin sønn Jesus Kristi stedfortredende lidelse og død. Ved å tro på dette fullbragte forsoningsverk, blir man renset fra all synd, det vil si: hele ens onde fortid er utslettet; men det som virker det onde, selve syndens lov i lemmerne, den er på ingen måte renset ut. Det er intet øieblikks handling å bli den kvitt, men et helt livs uavlatelig lidelsesproses. Syndens lov i lemmerne er den iboende passive synd. Den har sitt sete i kjødet, og derfra krever den sin rett ved å appelere til sinnet for å få det med på sine lyster. Dette er å fristes; men der blir ikke synd før sinnet gir efter for fristelsen. Vi ser at det som bevirker fristelsen, er synden i kjødet, og den får vi beholde så lenge vi er i legemet, for derved å ha anledning til å bli fristet og prøvet, seire og utvikles til stadig mer fullkommenhet. Men over alle syndens bevisste utslag er der seier å få ved at sinnet ikke tillates å gå med på fristelsen; derved kommer kjødet i en klemstilling, fordi det ikke får tilfredsstillet sin lyst; men nettop ved på denne måte å stå fast i sitt sinn og heller lide i kjødet, så blir man ferdig med synden; ikke med all synd på engang, men litt efter litt. Resultatet av dette blir at man ikke synder bevisst, og at der tæres på syndens rot, så at selve syndelegemet efterhvert må gå tilgrunne. Syndens lov i lemmerne fremtvinger ennu enslags synd, nemlig legemets gjerninger. De fremkommer der hvor man ikke er oplyst. Der må kjødet naturnødvendig gjøre syndens vilje; men fordi bevisstheten ikke har vært med på det, så er der ingen fordømmelse for den slags gjerninger; men når de ved Guds lys blir åpenbare for bevisstheten, må de dødes ved Ånden. Rom. 8, 13. For å få fjernet synden så vi kan smelte sammen med Gud, trenges to ting: Det rensende blod, og et liv «korsfestet med Kristus.»