Langmodighet

Langmodighet. Å vise langmodighet er å gi tid. Gud viser langmodighet mot menneskene. Han gir dem tid til å omvende sig, tid til å rette på det som er galt. Rom. 2, 4. Å forakte Guds langmodighet er å ikke benytte den tid vi får til å rette på feilene. Peter formaner oss til å akte vår Herres langmodighet for frelse. Når vi aldeles ikke vil rette på tingene, er det også overflødig å gi oss tid.

Gud kjenner våre hjerter. Han ser hvad vi vil. Når han ikke gir oss lenger tid, da er det ikke fordi han ikke har langmodighet nok, men fordi det ikke gavner. Gud har langmodighet med alle. Også vi formanes til å vise langmodighet, når vi har med sjele å gjøre. Disse må man gi tid, og ikke gi dem op som håpløse, fordi det ikke har lykkes for dem innen en bestemt tid. De må forsøke og forsøke igjen, sålenge der er gnist av trang i dem for om mulig å komme videre frem på veien. Når trangen hos sjelen ophører, da er det ikke lenger langmodighet å arbeide med den — tvert om blir det da dårskap å arbeide mer med en slik sjel.

Der kan ikke være tale om å vise langmodighet mot dem som er kommet lenger enn en selv, da de har rettet på mer.

Når vi selv må være langmodige, da er det godt å komme ihu, at også andre må være langmodige med oss.