Langmodighet

Langmodighet.

Gud er langmodig. Salm. 86, 15. Også vi formanes til å være langmodige. 1. Tes. 5, 14, Ef. 4, 2 og Kol. 3, 12.

Der skal langmodighet til for å tåle hverandre. Uten langmodighet blir der baktalelse, strid og trette.

Langmodighet er i sin virkning ulik tålmodighet. Mens tålmodighet utøves på en selv, så utøves langmodighet overfor andre. Det er med langmodigheten som med enhver guddommelig dyd, der må skje en død over vårt kjød, forat vi kan iklede oss den. På den måte virker den innad rensende på oss selv, mens den ytre virkning er å vise langmodighet med andre.

Langmodighet er motsatt av hovmot. Den hovmodige kan ikke tåle eller bære over med andres feil og skrøpeligheter; men den langmodige bærer ikke alene over med skrøpeligheten, han tilgir og tåler den dårlige i hans dårlighet. Han har også håp om hans frelse og forvandling, selv om dårligheten er temmelig dyp og bred og vedvarende. Jo mer langmodighet vi ikleder oss, desto mer dør vi fra hovmodet i vårt kjød, og jo mer blir vi fri synden, så vi kan være andre til hjelp, trøst og gavn. Dersom jeg skal tjene andre, så må jeg tåle deres dårligheter, og må da ikledes langmodighet. Derfor må alle Herrens tjenere være langmodige og vokse i den. Langmodighet hører nøie sammen med ydmyghet, med å være ringe i sine egne øine.

En av Åndens frukter er langmodighet. Gal. 5, 22. Vi opnår den ved tro og lydighet. Guds langmodighet blir oss til frelse, idet han tåler oss i det uendelige. Det er han som arbeider på oss, når vi angrer synden og hater oss selv, inntil vi stykke for stykke mottar frelsen.

På samme måte blir også vår langmodighet andre til frelse.

Den langmodige har megen forstand. Ord. 14, 29. Et menneskes klokskap gjør langmodig. Ord. 19, 11.

Således skjønner vi at den som ved Guds Ånds ledelse er kommet til megen åndelig forstand og klokskap, er istann til å være langmodig. Og av slike kan igjen andre lære og efterfølge deres langmodighet. 2. Tim. 3, 10.