Ydmykhet

Ydmyghet.

Ydmyghet er en av Kristi dyder. For å få del i den må vi lære av ham. Matt. 11, 29.

Ydmyghet kan sammenlignes med olje i et maskineri. Dersom der ikke smøres, da går det varmt, og maskinen går istykker.

Den ydmyge har alle fordele: «Ti Gud står de stolte imot; men de ydmyge gir han nåde». 1. Pet. 5, 5. Derfor gjelder det om å være ydmyg. Jesus var ydmyg og sagtmodig av hjertet, og han ber oss lære dette av ham. Å være ydmyg av hjertet er sann ydmyghet, men å legge ydmygheten utenpå er hykleri og selvbedrag. Av hjertet ydmyg er hver den som er ringe i sine egne øine. Ved å tro Pauli ord: «I mig? i mitt kjød, bor intet godt,» vil man alltid ha for sig en god årsak til å forbli i ydmyghet. Rom. 7, 18. Man kommer herved i en søkende og trengende stilling. Matt. 5, 3—6. Når man kun finner dårlighet hos sig selv, da blir der nød og fattigdom. Det man da mottar i denne nød, blir en gave, som gis uforskyldt av nåde, og man får intet å være opblest av. Joh. 5, 19, 30—34. Ef. 2, 4—10. Dog må man skille mellem å rose sig selv og å love og prise Jesus for alt det gode han har gitt og vil gi. Man ærer ham ved å fremholde og forkynne hans dyder. 1. Pet. 2, 9.

Det er ydmyghet å bøie sig under Guds veldige hånd, d.v.s. å bøie sig under alt det Gud lar komme i vår vei. Gjør vi det, da vil verden forakte og hate oss, fordi vi ikke er av verden. Joh. 15, 18—19 og 17, 14. Man blir æreløs i verden, men vinner Guds ære. Under alt dette blir man dannet efter Jesu Kristi billede, 2. Kor. 3, 18, han som ikke hadde noget utseende og som var aktet for intet.