Ydmykhet

Ydmyghet.

Gud gir den ydmyge nåde, 1. Pet. 5, 5. Derav skjønner vi, at vi er kalt til å innta denne sinnsstilling. Den ydmyge bøier sig inn under sannheten, når den åpenbares. Annen ydmyghet finnes ikke. Nåden tilfredsstiller mig og gir mig fred med Gud, mens lydighet mot sannheten tilfredsstiller Guds trang efter å finne sin fred i mig. Hvad han gir, må gis igjen, ellers blir hans liv uten frukt for mig. 1. mos. 22, 2. Ved dette offer blir jeg fattig i ånden og føres til en vandring i ydmyghet.

Den ydmyke brister aldri; ti det som er bløtt, kan ikke briste. Men den som forherder sig og motstår sannheten, brister, fordi han er hård. Gi sannheten ditt kjød, så brister du ikke. Derved blir sannheten ditt liv og finner føde i ditt kjød, og uten denne føde vil sannheten dø i ditt indre.

Vi skal alle, fordi vi har et kjød, støte an mot snublestenen og anstøtsklippen Gud har lagt i Zion. For oss som har sinnelag til å bli ydmyget, blir han til en helligdom; men for de vantro blir han ved deres kjøds storhet til en anstøts klippe. Også ved vår sannhet, livet, skal de sønderbrytes, snares og fanges, Es. 8, 14—16. Dertil er vi satte, så mange som selv av ham har lært lydighet. Blir vi ikke til anstøtstene, så har vi ikke lært av ham, selv om vi lærer andre. Rom. 2, 17—29. En lærer i Kristus skal være en anstøts klippe til fall eller til opreisning. Gid disse frukter rikelig må finnes i mitt liv.

Hele vidnesbyrdet om anstøtsklippen, snublestenen, snaren, strikken, sønderbrytelsen, besnærelsen og tilfangetagelsen skal bindes inn i hans disciple; bindes inn i deres ånd. Derved blir man opreist, ti man elsker dette vidnesbyrd. Og hvorledes beviser vi, at vi elsker det? Jo, derved at vi binder vårt kjød til det: Jeg er mannen. Herrens Ånd hungrer alltid efter offer. Bind ham da til hans føde. Annet guddommelig bånd gis ikke. Kun det fører til liv. Når? Jo, når vi velger sannheten, fordi vi mettes ved den. Deri ligger kjærligheten. Her er vårt store kall: ydmygheten, bære eller briste, Matt. 11, 29.

Den som mot sitt eget kjød, gjør sig til ett med Guds vidnesbyrd, han forsegle dette vidnesbyrd, forat han kan vedbli å være disippel. Det vidnesbyrd som er forseglet, kan ikke forandres eftersom det klør folk i ørene — uten at seglet brytes. Din godkjennelse av Guds vidnesbyrd er at du har latt ditt kjød falle på det. Dette er forseglingen, og den skjer kun i hans disiple.

Dette vidnesbyrd er uten all trøst for kjødet, og den som har beseglet vidnesbyrdet med sitt kjød, har derved lagt et dekke av forakt over det herlige, Kristuslivet. 2. mos. 26, 33 og 4, 16—48.

Kristi vanære er ditt og mitt kjød, ja hele menighetens kjød, opgitt som offer og mat for sannhetens ånd. Matt. 11, 29. Hebr. 13, 13 og Joh. 17, 24.

«Den ydmyghet får være nok for Herrens paktes folk.»