Ydmykhet

Ydmyghet.

Ydmyg eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan ophøie eder i sin tid. 1. Pet. 5, 6. Her står det greit og tydelig hvad vi har å gjøre og hvad Gud vil gjøre. Det er vår sak å ydmyge oss, og Guds sak å ophøie. Derfor, hvis vi gjør hvad vi skal, så gjør også Gud hvad han har lovet. Men fordi vi som mennesker er stolte, formørkede og gjerne vil være noe, så gjør vi helst det motsatte av det vi skal. Istedetfor å ydmyge oss under hverandre v. 5 og under Guds veldige hånd, så gjør vi det som Gud skal gjøre — vi ophøier oss selv. — Nu kan vi nok bli fortrolige med å ydmyge oss under Gud, for det innrømmer vi er på sin plass, men å ydmyge oss under hverandre, har vi betenkeligheter ved. Men saken er at hvis vi ikke ydmyger oss under hverandre som er oss pålagt av Gud, da ydmyger vi oss jo heller ikke under Gud. Derfor hvis jeg ikke tar imot og retter mig efter den sannhet jeg hører om mig fra hvem det enn kommer, og bøier mig under dommen, da er jeg stolt og har Gud imot mig. Min fremgang på livets vei stopper; ti hvem kan gå frem når Gud er imot? Det hender ofte at sjele som tror på Gud stanser i veksten på grunn av stolthet. Men da vi i Guds rike også skal ha fjernet de stolte og hovmodige, så må Gud stå slike imot. Dog, så lenge vi lever, er det håp. Derfor bør vi vende om til ham fra vår stivhet og stolthet — fra oss selv — og erkjenne vår dårlighet; ti det er å ydmyge sig, og da vil Gud gi oss nåde til vekst og fremgang. En sjel der mener sig å være ydmyg, men som ikke er istand til å underordne sig andre, ta imot av andre, men f. eks. bare av en eller to, er en stolt sjel og lever i falsk ydmyghet. En sådan sjel bringer sorg og smerte i de som er villig til å underordne sig under hverandre. Slike sjele stenger sig selv ute fra å æres i den grad som de der ydmyger sig; ti ydmyghet går forut for ære. Ord. 15, 33.