Korsets anstøt

Korsets anstøt.

Det var om å gjøre for Paulus at dette anstøt, denne forargelse ikke blev til intet. Mon hvorfor det? Der måtte være noe ekstra godt ved det, noe meget verdifullt! Det særskilt gode ved det er at det er en fullkommen prøvesten til fall eller opreisning. Korset er en snublesten og anstøtsklippe for den ene, 1. Pet. 2, 7, og Guds kraft til frelse for en annen, 1. Kor. 1, 18.

Motsetningen til å gjøre dette anstøt til intet er å gjøre det stort og virksomt. Det gjorde Kristus selv i utpreget grad gjennem hele sitt liv! Og det har alle gode medarbeidere for Guds rike gjort. Vi er nu blitt efterfølgere av alle disse. Lovet være Gud!

Den dypere mening med korset — vår korsfestelse med ham — er den eneste redning i disse siste, onde dage. D.v.s. dette gjennemført i praksis! Prøven er lik for alle: Kors og død over alt vårt eget, over alt menneskeverk!

Enten må man gi sig inn under dette, og i kjærlighet til sannheten og til sjelene gå ned fra sine høider — eller man blir åpenbar som en Kristi korsets fiende. Fil. 3, 18.

Man er nok en venn av Kristi kors så lenge der er tale om at han døde for oss; men når der er tale om den dypere mening og gjerning som korset har, da raser man både imot korset og mot alle dem som således elsker det og prediker det.

I fullt raseri utbryter både den ene og den annen:

«Man må da vel engang bli ferdig med korset!» Nei — leve korsets anstøt!! Det er sund kost! Ved Guds gode og sanne nåde, som rikelig tilflyter oss, vil vi sørge for å holde det kraftig ved like, sålenge vi er tilhuse i denne verden. Det åpenbarer med all ønskelig pålitelighet hvad der bor på hjertebunnen i hver enkelt! Det er istand til å få maskene av, så vi får den sanne tilstand å kjenne! Korset samler lammene og fårene sammen og det jager ulven vekk. Lovet være Gud for det!!!

Hvad er det man blir så rasende for??? Bare nogen bagateller! Man får ikke upåaktet pleie sin buk slik som man er vant til og som man så gjerne ønsker. Man får ikke stelle med det jordiske, med kollekt og tiender og konvoluttsystemer som man så gjerne vilde. Man blir blottet som den der ikke på langt nær har seier over sine lyster, slik som man har gjeldt for å ha det. Man får ikke så meget ros og ære av mennesker som man liker o.s.v.

Det forargelige er at korset ikke godkjenner alt det «lys» man soler sig i, men avslører det som mørke. Det volder voldsomt anstøt at det man utgir for å være Åndens ledelse og Åndens verk blir prøvet og befunnet å være av kjødet. Det forargelige kors!!! som alltid skal være ute og forstyrre ens hygge, og ødelegge all den storartede «herlighet» man har fått istand.

Men hør nu her I som ikke liker korsets ord: Det gåtefulle er at just dette kors som altså forstyrrer eders herlighet, det bringer oss guddommelig og evig herlighet!! Det ødelegger nok! Men det er kun det som utelukker det guddommelige, som blir ødelagt. Og til gjengjeld er dette kors stillasen for et helt igjennem guddommelig verk.

Korset gjør oss til ett, i sannhet — ikke «på liksom.» Det bringer oss Guds visdom, den skjulte. Det bevarer oss og frelser oss på alle mulige måter! Det frier oss for falske brødre og for leiesvenner. Det åpner for oss Åndens sluser, og stenger alle andre tilløp! Det sorterer, separerer og filtrerer. Det trøster og hjelper alle opriktige, og forarger og forstyrrer alle andre.

Det være langt fra oss å rose oss av noget annet enn dette kors. Gal. 6, 14. Korset gjør et svelg mellem mig og verden, mellem mig og synden, mellem mig og alt menneskeverk. Det forbanner og fordømmer alt som er av kjødet, og godkjenner intet annet enn Åndens frukter.

Det er og blir forargelig for alle som vil være i kjødet. Det gjør et veldig sundt og godt og gavnlig verk. Derfor skal dets anstøt ikke gjøres til intet! Frem med det! Op med det! Idelig og alltid! Hold det ved like! La det få vidt og bredt rum! La det alltid få være kraftig og mangfoldig virksomt!

Det er en ventil for frisk luft, for Åndens luftninger og strømninger, for all åndelig sundhet og trivsel! —