Selvvalgt dyrkelse

Selvvalgt dyrkelse.

I Kol. 2, 23 står der om selvvalgt dyrkelse, ydmyghet og mishandling av legemet, noget som ikke er ære verd, men som bare er til mettelse for kjødet, ting som man selv velger sig og selv finner på.

Man hører i menigheten om tro, dyd, skjønnsomhet, avhold, tålmod, gudsfrykt og broderkjærlighet. 2 Pet. 1, 5. Dette skal man da prestere, og så setter man op en hel del regler for sig, finner på en hel del som man skal gjøre for å vise frem disse ting. Hver lørdag skal man gå på sykehusene og spille og synge, så er det nogen fattige man regelmessig besøker, hver kveld leser man et kapitel i bibelen og ber så og så lenge, alt efter regler. Dernæst skal man se ydmyg og kjærlighetsfull ut, og si ja og ha til alle. Man må ta på sig en mine, slik som man kan tenke sig en ydmyg og virkelig kjærlighetsfull mann bør se ut.

Og ikke bare dette — man kan også drive det til å mishandle sitt legeme, for at enhver skal kunne forstå at man ofrer sig. Men allikevel kan det være slik at alt dette bare virker til mettelse for kjødet. Kjødet trives dog, tross all denne iver, og ens kjødelige sinn gjør en opblæst uten grunn. Når man så treffer sin broder, har man en hel del å fortelle om alle sine bedrifter og gjerninger.

Kjødet kan ikke være Guds lov lydig. Jesus kom derfor ikke for å mette det, men for å bringe det i døden. All Guds vilje går imot kjødet. Når det er Guds vilje at jeg skal besøke en syk eller fattig, da kjenner jeg at kjødet strider imot. Da sier det «Nei, det passer ikke nu, det gjør jeg jo hver lørdag». Og så velger man selv — mens Guds vilje, som er vår helliggjørelse, blir ikke gjort. Man kjenner åndens dragelse til å be, men alltid er det ubeleilig for kjødet. Det har straks en hel del det skal ha gjort først, og forresten ber man jo hver kveld så og så lenge. Guds vilje blir ikke gjort. Kjødet får leve. Slik er det med alt. Er det noget jeg finner på selv, om det ser aldri så fromt og opofrende ut, så gavner det intet. Den selvvalgte dyrkelse går efter bud og regler. Men det som er født av ånden, er som vinden der blæser dit den vil, man hører dens susen, men vet ikke hvorfra den kommer eller hvorhen den går. Man kan ikke sette op nogen regler for sitt liv. Ti ånden driver hit og dit, til dette og hint, og spør ikke om det passer for kjødet. Er man da lydig mot ånden, og lar sig drive av den og hengir i døden alt det som sier: «Det passer ikke, det kan jeg gjøre en annen gang, det kan da være nok med litt mindre», o.s.v., da har vi vår frukt til helliggjørelse og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22.

Slik er det også når man skal tjene i menigheten, når man skal vidne, formane, undervise, og ta sig av sjelene — og ikke er blitt så stille og innadvendt at en hører åndens røst i sitt indre, men legger i vei, og mener sig å ha greie på tingene, og synes selv man gjør det riktig godt. All ens tjeneste er blitt til mettelse for kjødet. Man kjenner ikke noget ansvar, men heller en fornøielse ved å greie op med de forskjellige, og virker derfor på disse som en hersker. Den som blir satt til tjenesten av Gud, han kjenner ansvar og føler sig uduelig, dømmer sig selv og hengives stedse i døden, man blir til intet midt under tjenesten, der hvor andre blir rike og opbleste. Her ser vi at to personer kan gjøre en og samme ting, men allikevel være vidt forskjellige, den ene er til skade, men den andre til gavn. Den ene har funnet på det selv, men den annen gjorde det drevet av Gud. De som drives av Guds ånd, disse er Guds barn. Rom. 8, 14. Hvis jeg ikke under min tjeneste og gjerning lider døden efter kjødet, da er min gjerning selvvalgt og til skade. Derfor gjelder det å være innadvendt, så en hører åndens røst, og lyder den om det ser aldri så smått og ringe ut. For just det og intet annet er riktig å gjøre i den stund.