Virksomheten: Danmark og Sverige 1929

Vennene i Danmark hilser hjerteligst.

Men alle tings ende er kommet nær, vær derfor sindige og edru til bønner. 1. Pet. 4, 7.

Br. Sigurd Bratlie fra Oslo og jeg er nettop hjemkommet fra en tur til Danmark. Vi besøkte Aalborg, Fredericia og Kjøbenhavn. Overalt fikk vi inntrykk av, at Guds folk er oprevet og splittet. Ikke minst har uprøvede og ugudelige predikanter gjort sitt til for å ødelegge hjorden. Den lettferdige forkynnelse — uten kors — har herjet alle vegne, og i ly av denne lære har så kjødet kunnet frådse i sine lyster. Ved Guds nåde forkynte vi da kors og død over alt kjød alle vegne. Mange fornuftige mennesker forstod at det var just den forkynnelse vår tid trengte til. Men selvfølgelig måtte vi nu som ellers kun holde møter i mindre kredse, da jo lederne for de større forsamlinger ennu befinner sig så langt tilbake i tiden, at de er bange for ordet om korset. Dog det syrer sig frem alle vegne og river med sig de mest gudfryktige innen enhver forsamling, så enten nu lederne liker det eller ikke, så vil deres forsamlinger omsider miste sin kraftige kjerne, og de vil stå igjen med formen og skallet, navn av å leve, trods død. Måtte de dog komme til besinnelse.

Det var første gang nogen av oss var i Aalborg, men Gud var med, og det gikk utmerket. Tror flere sønderrevne fikk håp og syn for veien ut av uføret, og det var rørende å se hvor vel de tok imot oss, og hvilken tillit de utviste, skjønt vi var fremmede. Må Gud velsigne dem og gi dem lys. I Fredericia hadde vi to offentlige møter, hvor de trofaste venner dernede møtte op, men forøvrig var der kun få. Dog gledet vi oss sammen med de kjære venner, som helt fra min bror Aksels dage, da han holdt møter dernede, har vært trofaste og holdt ut tross mange påkjenninger.

I Kjøbenhavn kom vi i berøring med flere opriktige sjele, der var som spredte får på israels bjerge. Vi hadde flere bibeltimer sammen, og jeg tror det resulterte i, at vennerne dernede mer enn nogensinne fikk øinene op for at alt høit og stort skal ned, og at de rykende tander og de knekkede rør skal løftes op og samles til een hop. Vennene vil nu samles hos br. Ejner Kristensen på Amager. Det er en stille og lun mann, som visselig ikke skal forsnakke sig eller skræmme nogen bort. Må Gud velsigne ham og vennene dernede.

Så gjorde vi en snartur til Malmø i Sverige, hvor vi var helt fremmede. Vi delte ut nogen S. S. og reiste over Kjøbenhavn tilbake hertil. Det er underlig, når man ledes av Guds Ånd inn i de forut beredte gjerninger. Alt ligger da åpent og ferdig. Dette fikk vi også i sannhet føle under denne reise. Vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen. For hver bibeltime og for hvert sted føler man sig ferdig og hviler fra det, efter som tiden passerer hen over vårt hode. Alt minner om det endelig avsluttende, og alt tar sikte i den retning, at alle tings ende nærmer sig. La oss derfor være sindige og vedholdende i bønner, idet vi gjør vår gjerning for menneskene — stående for Guds åsyn.

Da jeg forstår min begrensning, at det ikke er min gjerning å tale for massene, så håper vi ved Guds nåde en annen gang å få med til Danmark br. Aslaksen, og at vi da kunde få leiet et lokale, så enhver kunde få anledning til å høre. Ti nådegavene er forskjellige, men Ånden er den samme. Men eftersom vi har fått den samme troens Ånd, derfor tror vi, og derfor taler vi også. Og vi vet, at når de danske venners enhet og styrke innad vokser, da skal vi sammen med dem nå langt videre — også til de opriktige innen andre leire. Ti vi har nemlig en masse får, som ikke er av denne sti, men som foreløbig står under leiesvennenes formynderskap. Også disse skal utløses og komme til Guds børns herlige frihet. Mot dette mål arbeider vi, på dette tar vi sikte, og dette mål skal nåes. De opriktige får nemlig vinger på nødens dag, og så flyr de over partiskrankenes høie mure og over deres lederes hoder, som flyvemaskiner til sine dueslag. Allerede er mange av disse hjerteomskårne jøder kommet hjem. Deres ledere fulgte dem i kikkerten så lenge de kunde øine dem, men så forsvant de i horisonten. Salige frihet, salige forgjettede land, som flyter av melk og honning. Snart kommer hele flokker, tross advarsler, tross motstand. De kjenner sin egen natur og følger den mot frihet, sommer og sol. Lovens håndhevere eier ikke midler og kraft til å holde dem tilbake. Dette internasjonale gudsliv følger sine egne love og sine egne baner. Halleluja.