Frimodighet

Frimodighet.

«Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet.» 2 Kor. 3, 12.

«Men eftersom vi har den samme troens ånd — efter det som skrevet er: Jeg trodde, derfor talte jeg — så tror vi og, derfor taler vi og». 2. Kor. 4, 13.

Herav ser vi at det som gir oss frimodigheten, det er håpet og troen. Men håp og tro omfatter nødvendigvis kun det man ikke ser, det man ikke har, det man ikke formår o.s.v., det som ennu ikke er åpenbaret, men som snart kommer, så sandt som Gud lever, så sandt som han har all makt i himlen og på jorden, så sandt som han har lovet det!

Den almindelige grund for at man ikke bruker frimodighet, sies å være at man er så ringe. Dette kommer av at man er dåret av Satan, man er i mørke. Det som begrunder vår frimodighet er ikke at vi selv er så gode og sterke og duelige; men at han har kaldt og utvalgt oss, han er så god, sterk, duelig, sandru, trofast, og langmodig! «Han som har kaldt oss, han er trofast; han skal og gjøre det.» 1. Tess. 5, 24.

I dette håp, i denne tro og tillid, er vi alltid meget glade og frimodige, og er som Zions bjerg som ikke rokkes evindelig, og skal ikke bli tilskamme! Lovet være Gud!!! Hadde denne frimodige tillid vært utekkelig i Guds øine, da hadde han sagt oss det. Men nu er det så langt derifra, at han nettop har sagt det stikk motsatte: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud.» Hebr. 11, 6. Denne frimodighet er altså så langt ifra å være usømmelig, at det er det eneste hvormed vi kan behage ham!

Gud vil at vi skal tro at det lønner sig å søke ham, at vi får hvad vi ber om efter hans vilje, at vi kommer til å få seier over alt som nevnes kan, at vi kommer til å vokse og trives aldeles utmerket i ham, at han efterhvert vil sette oss over mere, at han vil gjøre oss duelig til alt godt, at han rikelig vil gi oss ånd og kraft, nåde og visdom, kjærlighet og alt godt — at han både vil danne oss til og bruke oss i sin tjeneste, og at vi efter endt utdannelse og tilstrekkelige prøver vil bli optatt i hans evige herlighet og dele alle ting med ham.

Den i hvem denne tro og tillid blir levende, vil snart begynne å tale frimodig derom, ikke fordi alt er så bra; men fordi det snart (1000 år er som én dag i Guds øine) kommer til å bli det!!!

«La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; ti han er trofast som ga løftet.» Hebr. 10, 23 — 4, 14 — 10, 35.

Ikke nok dermed at vi har grund til (og rett til) å være frimodige trods vår elendige tilstand i øieblikket; men det er til og med nødvendig for idetheletatt å være med i hans hus! Hebr. 3, 6. Ja, vi bør alltid (2 Kor. 5, 6) være frimodige, med all frimodighet (Ap. gj. 4, 29 og 28, 31. Filip. 1, 20), og endog rose oss av vårt håp! Hebr. 3, 6. Rom. 5, 2, 3, 11. Gal. 6, 14. Fil. 3, 3. Jak. 1, 9.

Denne «troens frimodighet» vil — så sandt Gud lever — resultere i et seirende liv. Dette seirende liv vil dernæst yderligere gi oss en frimodighet som vi kunde kalde «livsens frimodighet.» Og denne livsens frimodighet vil igjen forøke troens frimodighet, likesom denne forøkede troens frimodighet atter igjen vil føre mig til et værdifullere liv og dette igjen gi mig større livsens frimodighet o.s.v. i det uendelige. —

Frimodigheten, og dermed belønningen (frelsen), vil vokse akkurat som en sneball der triller nedover en bakke i kram sne. Merk næstsiste ordet i Hebr. 10. 35!

Måtte derfor enhver våkne op til denne velsignede og velsignende frimodighet, så der kunde bli megen velsignelse og fremgang!

Uten denne troens frimodighet vil man sygne hen, som gresset. —