Stevnereferat: Bededag 1929 - Horten

J. O. S. Hebr. 9, 11—14. Der er tilkommende goder å gå inn i. Ved å følge vår mester kommer vi til forståelse av saker og ting, som ikke er av denne verden, ting som vi aldri før har hat anelse om.

Det var Faderens sak å føre Sønnen inn i de tilkommende goder. Sønnen kunde ikke gjøre noget av sig selv. Av kjærlighet til Jesus Kristus søker vi nu å bli ham så lik som mulig. Den som gjør noget av kjærlighet, blir ikke til anstøt. 1. Joh. 2, 10. Vi kan heller ikke gjøre noget av oss selv. Det Faderen gjorde, det gjorde Sønnen likeså. Det var kjærligheten som drev ham. Men de egyptiske trollmenn søkte å efterligne Moses, fordi de vilde være likeså store og gode som han. Men vår sak blir det å efterligne Jesus, fordi vi elsker ham og fordi vi forstår et sådant liv er verd å leve. Han søkte kun Faderens ære; men trollmennene søkte sin egen ære. Den som gjør noget av sig selv for å bli anset, han søker ikke Guds vilje og ære. Likesom Faderen har liv i sig selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i sig selv. Og han har liv i sig selv for å gjøre oss levende; ti han gjør levende hvem han vil.

Livet nærmer sig oss ved tukten, ta derfor vare på den; ti den er ditt liv. Ordet dømmer, tukter, formaner og gjør levende. La oss derfor sitte med åpne hjerter og ører!

Målet er altså å få liv i sig selv. Men hvorledes fikk Sønnen liv i sig selv? Jo, ved å gå ned i selverkjennelse om det menneskelige, han for vår skyld hadde iført sig. Dette førte ham like inn i døden, og så kom livet. Han led døden efter kjødet og blev gjort levende efter ånden. Menneskesønnen optok kampen mot sitt eget kjød og fordømte således synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han gikk korsets vei, og på denne vei vinner også vi seier. Satan fikk ikke sin vilje utført i Jesu kjød, og nu har han gitt sitt kjød for verdens liv, forat Satan også skal miste herredømmet over vårt kjød.

Det var så på Jesu tid, at kun få vilde følge ham. Kjødet, som søker sitt eget, vilde ikke slippe sitt bytte. Og da Jesus vidnet om å slippe alt i denne verden, så blev de høilig forarget og forlangte Barrabas løs.

Å følge Jesus slik som han har banet veien, betyr et korsfestet liv, tvers gjennem kjød og stikk mot all egenvilje. Det blev ikke tålt den gang, og det blir ikke tålt nu.

Nu hadde vel også den første pakt et forreste telt, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Dette kaldes det hellige. Gud hadde befalt Moses å gjøre efter alt det som blev vist ham på berget. Og da loven er en skygge av de tilkommende goder, så finner vi igjen i virkeligheten både det hellige og det aller helligste, både det forreste telt og det annet forheng. Den som slår sig til ro i det forreste telt og ikke trenger sig frem med makt, kommer aldri inn i det annet telt, det aller helligste. Han blir stående ved telttjenesten, syndernes forlatelse, lysestaken og skuebrødene.

Det annet forheng er et korsfestet liv. Gjennem dette forheng har Jesus banet veien ved kors og død over det sjeliske menneske. Bak det annet forheng er et røkoffer-alter av gull, paktens ark, hvori var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.

Skuebrødene i det forreste telt var bakt av mennesker, mens mannaen i det annet telt var fra himlen. Dette betegner tale fra jorden og tale fra himlen. I det forreste telt er man ennu ikke død for lystene i kjødet. Men ved å trenge inn bak det annet forheng blir Jesu død virksom i vårt dødelige kjød. Arons blomstrende stav finnes der. Derfra utgår ledelsen. Likeså paktens tavler, Guds Ord. Den nye pakt fører oss inn i det aller helligste, og for denne pakt er Jesus mellemmann. Vi har en stor yppersteprest for de tilkommende goder, og vi fødes efterhvert inn i den tilkommende verden. Satan vil hindre oss; men vi makter i Guds kraft å trenge oss frem. Ved tro treder vi lystene og dermed Satan under våre føtter. Om nogen ikke seirer, da er det fordi falske ånder har tilknytningspunkter i ditt hjerte. Den som bekjenner Kristus åpenbart i kjød, er av Gud, fordi han har Guds kunnskap om veien gjennem kjødet, og han forstår forlikelsen i hans kjøds legeme ved døden. Av samme årsak går vi ved tro inn til hvilen. Der er indre bud som må troes og holdes, for å komme inn gjennem forhenget til en dypere hvile.

E. Aslaksen. 1. kor. 14, 13—20. Hebr. 5, 11. Pred. 1. 18. Den som forøker kunnskap, den som vil vokse frem i all åndelig visdom, han forøker smerte. Men det de får igjen, når de har lidt i kjødet, er desto herligere. De fleste vil aldri gjøre noget for å komme inn i det aller helligste. Herligheten ved det forreste telt er deres glede. De har aldri kunnet forstå, at der var noget aller helligste. Mennesker, som har lært å sette pris på det som kommer efter dette liv, vil akte det for en stor velsignelse å få del i Kristi lidelses samfund; for de attrår å få del i mer og mer av guddommelig natur. Det har tatt lang tid for mitt vedkommende for å komme til klarhet om, at der er kristne, som ikke bryr sig om å trenge dypere inn i livet, som er meget vel tilfreds på overflaten. Men nu er jeg forvisset om at det er så. De fleste kommer aldri til full visshet i sin bedømmelse av åndelige tilstande hos sig selv og andre, fordi de unddrar sig Kristi lidelser, Når man ikke regner med frukten av å være i Kristi lidelses samfund, så er det en salig uvidenhet, som det er velsignet å være frelst fra. Forhenget har aldri revnet for dem i deres personlige liv. Vi nødes til å tro, at de på ingen måte har del i Jesus Kristus, slik som de skulde ha det.

Å tyde tungetale er det samme som å være til velsignelse for andre. Alt skal skje til opbyggelse. Men den som taler i tunger uten å tyde, han sørger kun for sin egen opbyggelse. Man er ulydig, når man taler i tunger og ingen tyder det. Og dog blir dette gjort fort vekk i forsamlingene. Alt kommer av, at man har en feilaktig forståelse av «opbyggelse». Man mener noget annet med det, enn det skriftene mener. Det vi kalder opbyggelse, har de aldri hørt tale om eller trodd på. Det man ser på er, at der er mange folk, at mange blir døpt, meget i kollekt osv. Å opbygges i gudsfrykt har man ikke anelse om. Det er for strevsomt.

Det er opbyggelse, når nogen taler profetisk, om nogen taler i tunger, og det blir tydet. Da blir forstanden befruktet, og man slipper å gremmes over sin ulydighet. Men når man unddrar sig Guds anordninger, så blir der ingen livsvisdom. Uviseligheten henger fast ved som synden, og man er med på å øke smerten hos de som elsker visdommen. Skal vi få livsvisdom til å seire over det onde, da må forstanden befruktes. Som oftest er ikke forstanden befruktet hverken efter 5 — 15 — eller kanskje 50 års forløp. Dette forstår vi derav, at de hater livsvisdom og brødre, som eier den. Dog, vi elsker dem, trods det, at deres forstand er uten frukt. De taler om seier, men har ingen. De ynder å være sammen med mennesker som gjør vel imot dem. Ja, de ynder misjonsarbeide og menneskelige tilstelninger. Men manna fra himlen har de ikke. Enighet er der heller ikke, fordi synden i kjødet er i virksomhet. På prøvens dag er de ikke seirende. De har ikke forståelse av det indre liv. De forstår sig kun på synd og nåde, d.v.s. telttjeneste. Det er et helt svelg mellem dem som lever det indre liv, og de som ikke lever det. Man taler om å være ett, inntil man sitter ene i hver sin krok. Enheten på korset er en hemmelighet — trods så enkel.

Med et korsfestet kjød er det vår manna å kunne fordra det, som mennesker i almindelighet ikke kan fordra.

K. Pedersen. 1. Tim. 6, 6—12. Det er en ting vi må ha klarhet over, og det er, vi må kjempe meget for å vinne over våre fiender.

Han utdriver fienden for ditt åsyn og sier: Ødelegg! 5. Moss. 33, 27. Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrummet. Ef. 6, 13. Alt dette står vårt liv imot. Uten å ta kampen op, klarer vi det ikke. Vi må bruke sverdet. Guds ord er vårt sverd. Da vinner vi ved tro seier over disse fiender. Stor herlighet vinner vi da. Guds ord er det, som holder en oppe. Gjør ikke Guds Helligånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag!

Pengekjærhet er en rot til alt ondt. Av lyst dertil er somme farne vill fra troen og har gjennemstunget sig selv med mange piner. 1. Tim. 6. 10. Vi må ha øinene åpne for, hvad slags fiender vi har. Vi har fiender i vårt kjød, og vi har ondskapens åndehær i himmelrummet, som vi må kjempe mot. Hvad er det som gjør, du ikke har fred, hvile og glede i Den Helligånd? Du er ikke korsfestet, du bruker ikke sverdet. Du kommer aldri inn i Zions borg, hvis du ikke lever et korsfestet liv. Vi skal sitte på troner og styre og regjere med Kristus efter en kort tids lidelse.

Hvem er din fiende? Står du Guds Ånd imot? kan ikke du gå i Guds kraft? Vår frelse og fremgang er i Jesu Kristi, Guds søns tro. Når Gud peker på noget i ditt liv, da må du være snar til å dømme dig selv, og så må du ta dig iakt, så du ikke gjør det samme om igjen. Paulus sier, at gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinning. Ser du fienden, som har bragt dig nederlag, så akt ham fra nu av som din fiende!

Ellefsen. 1. Pet. 1, 3—6. Det er stor nåde, at Gud har git oss korsets evangelium. Det er så få, som vil høre dette evangelium. For nogen er det aldeles fremmed. Vi er i sannhet lykkelige, som har fått dette lys, og dette lys er det, som gjør oss velsignet; men når vi er velsignet, så har vi det usynlige for øie. Et stort lys har vi, men det er ikke så mange, som har fått dette lys; men Gud er den, som gjør alle ting. Han gir liv og overflod av liv.

Det er en stor gudsfryktens hemmelighet: Kristus, åpenbaret i kjød o.s.v. Guds godhet driver menneskene til omvendelse. Å gjøre din vilje, o Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. Jesus satte livet til i kraft av en evig Ånd, og denne Ånd har vi i oss, om vi tror Guds ord. La oss legge vinn på trofasthet! Et stort Guds under er det, at det er så mange, som har fått dette lys, og vi som har fått det, vi er så svake, så vi ikke har annet å gjøre enn å hvile i Gud. Vi kan hjelpe andre til det samme lys, når vi bare er i Jesus. Vi er satt i himmelen med ham. Den som vil miste sitt liv, skal finne det. Vi tror på Guds godhet, og da er vi såre velsignet av Gud. Vi trenger Åndens fylde. Den som vil gjøre noget for sin neste, må ofre sig selv. Da kommer gleden av sig selv. Da kommer seiersgleden, og da kommer vi til å synge den nye sang.