En fyrstelig ånd

En fyrstelig ånd.

Brudesjelen utøver en god innflydelse ved den ånd som besjeler hende.

Da «kristen» på vei til Sion kom til «Forfengelighetens marked» vekket han opsikt ved sin åndsfraværelse. Han var ikke der med sine interesser, og på deres spørsmål: «Hvad kjøper du?» svarte han: «Jeg kjøper sannhet». Og det blev en almindelig opinion mot kristen, fordi han ikke var av denne verden. Alene derfor! Mange sier, at man ikke kan bryte med verdens vennskap. Men driv ut verden av ditt eget hjerte, og vennskapet får ende.

Seiersvinneren så en gullkjede ved sine føtter og sa til en mann: «Ta op den kjeden; ti du er ingen Themistockles». La oss innlegge en verdensovervinnende kraft i de kristnes håp ved å leve for den kommende verden. Menigheten skal vinne verden ved å forsake den. Vi skal løfte andre sedelig og åndelig ved selv å stå på sannhetens grunn. Opfinneren av hevstangskraften sa: «Gi mig et fast punkt utenfor jorden, og jeg skal løfte den».

Ak, hvor vel en menneskelighet nedsunket i det jordiske trenger til å bli hjulpet op av åndeligsinnede menn. Over alt omkring oss ser vi mennesker, som under jordisk hengivenhet, døder sine evighets lengsler, og dør uten håp. Om disse kom under innflydelse av hellig omgjengelse, turde mange, som nu dør i fremmed land, gå inn i sin Faders bolig.

Den jordisk sinnede løfter ingen op til det himmelske, selv om han enn talte med englers tunger. Og spotteren falder ikke tilfote for den som er usann. Hvad verden behøver, det er å kjenne innflydelsen av hellige menn, som er hvad de bekjenner, fødte av Gud. Og vi står alle i et sådant forhold til menneskeheten, at vi kunde medvirke til deres frelse og helligelse, om vi selv er hellige. Der finnes en overførende makt, som videnskapen kalder magnetisme. Men også på det åndelige område finnes en ennu mektigere kraft, som, når den tages i rettferdighetens tjeneste, utøver pånyfødende virkninger. Og i denne belysning får Jesu ord i Matt. 5, 13 betydning: I er jordens salt.

Aldrig kunde vel han, som selv er livet og den dype sannhet, finne et sterkere uttrykk for det livsblikk han vilde gi sine discipler. De skulde ikke alene være verdens lys. Nei, de skulde samtidig gjennem selve ånden i sitt liv utøve en virken mer inntrengende og gjennemgripende. Og gjennem denne kraft skulde de ikke alene civilisere verden, men også føde den påny. En kristen kan efter det ytre være verdens lys, men allikevel fattes den ånd, som gjør ham til «jordens salt». Og der hvor det er tilfellet, virker han mer på forstanden hos sine omgivelser enn på deres samvittighet. Og herigjennem turde vi ane, hvorfor det mest eksemplariske liv somoftest savner den kraft som helliger og føder påny. Ti vårt hjertes beskaffenhet utøver større innflydelse enn våre ord.