Et dypere liv i Gud

Et dypere liv i Gud.

Maria tok det kostbareste hun hadde og gjorde Jesu legeme beredt til hans jordefærd. Vi skal også ta det kostbareste vi har, vår tid, vår sjel, vår ånd, alt hvad vi har, forat Jesu legeme kan gå gjennem døden. Alt skal vi miste. Og når vi er renset gjennem døden, da skal Kristus og legemet møte hinannen. Hodet skal forenes med legemet. Kristi legeme er bruden. Hvis du har brutt med alt hvad du har, da har du ofret det, forat Jesu brud kan fremstå i den skjønneste prakt. Jo før legemet blir dannet, jo før kommer Jesus. Det beror på hvor meget du vil ofre. Der blir ofte sagt, at vi har så liten tid. Vi skal ikke beholde noget for oss selv, vi skal være overlatt i Guds vilje i alt. Både i det ytre og indre arbeide skal vi gjøre alt for Gud. I Guds rike gis der ikke arbeidsløshet. Dorskhet finnes ikke der. Hele vårt vesen må være beskjeftiget med å fremstille menigheten uten plett. Det finnes et dypere liv å komme inn i. Den som lever i de dype åndelige tilstande synes ikke det er så dypt, han føler sig hjemme i dem. Det dype blir naturlig for oss. For den overfladiske synes alt så dypt, men når vi lever i det, blir det naturlig. Vi må trenge inn i de høieste former og det dypeste. Jo mer vi vokser, desto nærmere kommer vi hodet. Kongen er hodet for landet. Mange vokser op i kongens råd, og de som står i dette råd, blir meddelaktig i hans planer og dermed i det for landet mest vigtige arbeide. På samme måte er det med Jesus og oss — hans rike. Vi kan fra små arbeider vokse op til de større og høist nødvendige. Det står fritt for enhver å komme dit inn. Det gjelder å komme inn i disse stillinger og gå frem deri. Kristus er den første fødte fremfor enhver skapning, kol. 1. 15, han er også den første fødte av de døde, v. 18. Jeg er den første og den siste, Aab. 1, 18. Når det står således, da menes det, at han skal utfylle ikke alene den første og den siste plass, men også alt i mellem, — hele veien fra begynnelsen til enden. Han skal også i vårt liv ikke alene være først og sist, men så lenge vi har samfund med ham, vil han utfylle hvert sekund i vårt liv. Når Kristus er alt for mig, da skal det bære fremover. Vi akter så litet på sekunder, — regner med dage og år; men hvis vi viste hvor vigtig det er å akte på sekunder, vilde vi mere gjøre det. Hvert øieblikk har evighetsverdi, derfor gjelder det for Satan å røve øieblikket fra oss. Han vil plyndre tiden fra oss; ti han vet, at jeg hvert eneste øieblikk av mit liv kan være med å bygge Guds rike. Verden slår ihjel tiden og øieblikket, men det gjør også Guds barn. Hvis vi var sanndru skulde vi si: «La oss sammen trede inn med Jesus for Faderens åsyn.»

At vi kaster bort tiden vil følgende bevise: Vi vidner om at den og den dag fikk jeg en velsignelse, møtte jeg Gud — hadde det så godt. Dette beviser at det er lenge siden vi var sammen med Gud. Når jeg mottar en velsignelse, skal jeg alltid stå for Gud — lenket fast med evige bånd for ditt åsyn i evigheten. Vi vet, at når vi står og befester vår stilling i Kristus, skal det bære frukt. Vi skal tilbede Gud i ånd og sannhet. Hele vår hjertestilling skal være en Guds tilbedelse. Satan vil få oss bort; ti når vi har fått en søt smak av Guds nærhet i bønnen, sier Satan: «nu er det nok.»

Ikke alltid skal det bringe dig glede, nei voldsomme smerter, men når Gud (i bønn) har satt oss i denne stilling, da må vi stå der.

Satan plyndrer oss for tid — går inn i tankelivet — adspreder. Vi får tilbøielighet til å tenke på fortiden, drømmer oss inn i fremtiden. Han vet å minne oss om mennesker, som har ergret oss — eller vi tenker på noget herlig i erindringen. Vi må ikke la våre tanker dvele og være optatt ved slike ting. Vi må skille dem ut fra vårt tankeliv. (Ef. 2, 3 — ikke gjøre tankenes vilje). Vi far en tom glede ved å tenke på fortiden. Hvor meget skjønnere å leve i nutiden for Guds åsyn. De tanker som er innen i oss, har vi tilbøielighet til å tale om. Munnen taler av hjertets overflod. Matt. 12, 24.

Å leve i fremtiden (en annen plyndring av Satan) er likeså fryktelig som å leve i fortiden. Vi vil ofte komme til å mistvile Gud, som er å tillegge Gud dårlighet, vi vil kontrollere Guds tanker med oss. Vi vil ha sorg og bekymring for fremtiden. Om vi i blind tro til Gud går frem, vil vi med øinene vendte mot ham bli blind for alt annet. Der står i ap. gj. 2. 25 om Jesus, at han alltid hadde Herren for sine øine. Guds mål med oss kan sees i rom. 8, 29. Vi skal gjøre hvad Jesus har gjort, enda større, innta stillingen i ap. gj. 2, 25. Når vårt åsyn er vendt mot Gud, da er Jesus den første og den siste. I samme forhold som vi kommer inn i et gudfryktig og utdypet liv, i samme forhold åpnes Skriftene for oss. I samme forhold selvlivet dør i mig, i samme forhold åpenbares Kristuslivet i oss. Og for hver åpenbaring blir skriften lyslagt for oss. Når vi har tatt et skritt i tro fremover i Gud, blir store vidder av himmelens fylde lyslagt for oss.