Jobs bok 13. kap.

Jobs bok.

V. 13. og 14. Tier, la mig være, for at jeg kan tale, der komme så over mig, hvad der vil. Hvorfor sønderriver jeg mitt kjød med mine tenner. (Eng. overs.)

Når en sjel begynner å miste herredømmet over sig selv, kan han ikke lenger la være å tale. Han blir som en dåre, der ikke kan stanse sin ordflom.

Hvorfor sønderriver jeg mitt kjød med mine tenner? Sjelen klager over sin stilling, den mest smertefulle i det skjulte liv. Den tror sig selv å være skyld i sin hårde lidelse. Den kjenner det og vet det. Gud tillater det fremdeles at sjelen begår særskilte ubetenksomme handlinger, som bringer den mange kors. Den tar med begjærlighet imot disse, da trangen efter tilintetgjørelse er voldsom stor. Lidelsen som hans ubetenksomme handlinger bringer ham, blir således til trøst. Sjelen ser og kjenner derfor, at den selv er årsak i alle dens lidelser.

Gud ophidser sjelen mot sig selv og leder den til med voldsom nidkjærhet å stride mot fiendene i dens eget indre for å tilintetgjøre dem. Dette kan kun forståes av dem som selv erfarer det. «Ja», sier sjelen, «min Gud, bryt mig isønder, tilintetgjør mig, før mig inn i nye lidelser, hvis det behager dig; ti alt det du gjør er søtt for mig». En sådan hungrende sjel skyr ikke smerter. Den roper blot: «Tilfredsstil dig selv O Gud, og tilfredsstil mig samtidig.»

Og hvorfor, sier han, bar jeg mitt liv i min hånd, og hvorfor sønderriver jeg mitt kjød, for likesom i raseri å påskynne det?

Sjelen er så fortumlet av alle de slag den får, at han tror han selv styrer sitt liv, så hel er hans overgivelse i Gud. Da er det godt å erfare sannheten av de ord som står i Matt. 16, 25, at den som mister sitt liv, finner det. Det ser ut som om en sådan sjel frivillig påskynder og jager efter å ødelegge sitt liv for desto hurtigere å fremme Guds planer med sig. Deborah sa, at israels høvdinger frivillig utleverte sig, til farer. Dom. 5, 9 (Eng). Hermed menes en frivillig overgivelse i Guds hender. Sjelen forenet med Gud — mot sig selv.

En sådan hengitt sjel ikke bare tillater at den ødelegges; men den fryder sig derover. Når Gud slår, samtykker den, og finner det rettferdig, at den selv går tilgrunne. Det er forskjel på tålmodig å tåle slagene, og å fryde sig over at Guds rettferdighet tilfredsstilles derved.

V. 15. Når Gud slår mig, så forlater jeg mig på ham, og jeg vil ikke ophøre å forbanne mine veie i hans nærværelse.

Den sjel som har besluttet sig til å gå denne vei, går tappert tilintetgjørelsen imøte i kraft av den trosstyrke den har. Jo mer selvlivet tilintetgjøres, jo mer vokser troen og håpet, og jo mer håpet vokser, jo sikrere blir tapet av selvlivet.

Tilskynnet på den ene side ved sin overgivelse og tro, og på den annen side ved forvisningen om sin totale ødeleggelse, roper den ut i henrykkelse: Se han ødelegger mig, og jeg forlater mig på ham! Jeg tror en sådan sjel vilde håpe, om han var midt i dødsriket. Jo mer håpløs den er angående sig selv, jo sterkere er dens tillit til Gud. Derfor tilføier han: «Enskjønt jeg ser min uundgåelige ruin, og enskjønt jeg ransaker og dømmer mig selv i hans nærvær, så er han selv min frelser. Jo mer jeg tilintetgjøres, jo dypere blir jeg frelst.» Håpet blir fornyet ved motsetningen.

For sig selv håper dog sjelen intet, den lever kun i en total forglemmelse. Som vederlag herfor våkner Guds trofasthet og kjærlighet i en sådan grad i hans indre, at han må finne ord for det. Gud virker således, enten for å gjøre sjelens stilling kjent, eller for deres gavn som hører den.

V. 19. La de komme som ønsker å dømmes sammen med mig, hvorfor skulde jeg tie? Hvorfor være stille?

Job anmoder alle som stoler på sin egen rettferdighet, om og komme å dømmes sammen med ham. Likesom han er sikker på, at han ikke lenger eksisterer i det gode, således vet han, at han ikke lever i det onde. Eftersom han er avkledd all egenrettferdighet og alle gode ting han før eide, finner han sig også avkledd de onde ting. Han frykter ikke lenger Guds domme, men han elsker dem, eftersom Gud bare dømmer det som er av mennesket, ikke det som er av ham selv. Menneskets rettferdighet, sier han, er som et besmittet kledesplagg. «Hvorfor skal jeg være stille?» tilføier Job. Dog, jeg vil være stille og fortæres efterhvert.

V. 20—22. Kun to ting må du ikke gjøre imot mig da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn: Ta din hånd bort fra mig, og la ikke din redsel forferde mig. Kald så, og jeg skal svare; eller jeg skal tale, og svar du mig!

Denne sjel, så hengitt i sin smerte, taler med et hellig mot. «Jeg bare ber dig, sier han, å befri mig fra to ting, som forårsaker min største lidelse: Ophør å legge din hånd så tungt på mig, så jeg kan slippe å kjenne all min urenhet. Og ta bort en viss redsel jeg kjenner; ti alt dette bringer mig store kvaler. Ta dette bort, O Gud, og jeg vil ikke lenger tenke å skjule mig for ditt åsyn. Da jeg intet er, kan jeg heller ikke finnes i noget, og da kan jeg heller ikke frykte noget». De siste ord av Job er her sagt med forvisningen om, at en sjel som ikke lenger ønsker noget, heller ikke frykter noget. Kald mig til dig, og jeg vil svare; ti eftersom jeg ikke lenger vil noget for mig selv, er jeg vel tilfreds med alt det du vil. Kald mig ved din rettferdighet for å tukte mig, eller ved din nåde for å tilgi mig, det er like kjært. Jeg elsker din rettferdighet så vel som din nåde. Gjør da i mig og med mig som du vil. Jeg har mistet alt, jeg lever ikke lenger selv. Jeg finner mig ikke lenger i den tilstand, at jeg er en synder, tross all min urenhet, ei heller i den tilstand, at jeg føler bare nåde.