Familiehyggen stjeler kraften

Familiehyggen stjæler kraften.

Dersom verden hater eder, da vit, at den har hatet mig førend eder Joh. 15, 18.

Dette hat sniker sig langsomt og sikkert frem, saa det ender i forfølgelse. Fienderne leirer sig om Jerusalems mure, og der staar de i tæt fylking. Men indenfor muren bor alle de som er født av det Jerusalem der oventil. Muren er sjælens troskap mot Gud. Det er som om man har lov til at forfølge og skade den troende. Vanæren, Kristi vanære, og hat og forfølgelse følges ad. Dog, vi skal mer end seire ved ham som os elsker. Der er megen halten til begge sider i vore dager. Man gjør sig møie ved at være menneskers ven og Guds ven, ven av verden og ven av de evige goder. Men det gaar ikke. Den som vil være verdens ven blir Guds fiende. Gudfryktighetens skin kan nok gripe baade det ene og det andet — tilsynelatende — men kraften er borte, og da duer skinnet litet. Det kan bedra mennesker, men aldri Gud. Nu har vi mange kristne som med al makt holder fast ved familiehyggen. Dette tvinger sjelen til frafald. Paa denne maate blir ikke tre mot to og to mot tre i samme hus. Man smelter sammen som snille og godslige mennesker. Baade omvendte og uomvendte deler alt sammen. Men kraften er borte. Den kraft som i praksis skulde skille mellem rent og urent eksisterer ikke. Familiehyggen har feiet kraften bort, saa kun skinnet av gudsfrykt er tilbake. Men er det ret? Er det kjærlighet. Det maa i tilfelde kun være kjærlighet efter kjødet. Men Guds Aand strider mot kjødet, selv mot kjødelig kjærlighet. Det er ikke de som vet Guds vilje, der er hans disciple, men alle de som gjør den. Husk det og lev efter dette, saa vil kraften komme.