Bli en mann!

Bli en mann!

Nutids veke kristenhet trenger menn av Kristi manndom. Ordet «mann» har en god klang i åndens verden. Da tiden stundede til at David skulde dø, bød han sin søn Salomo og sa: «Jeg går all jordens vei; så vær du sterk å bli en mann!» 1. Kongebok 2, 1—2.

Paulus formaner noen i et brev å være mandige og sterke, og ett annet sted omtaler han å «vokse op til manns modenhet».

Med den kristelige mandighet er det sørgelig smått bevent i vår kjælne tid. Bløtagtighet er satt i høisætet som idealet i den grad, at når man skal si noe riktig godt om en bror, så sier man, at han er en «snill troende»: en som man kan gjøre med som man vil. Ja, endog i ord er man vek. Hvor velsignet da å treffe ynglinger hvis hjertelag står til det fullkomne, det mandige, og som heller villig underkaster sig smerte og lidelser for å kunne bli urokkelige å modnes til menn, enn å gå bort i feig frykt for det som uundgåelig kommer dem imøte på lutringens og herdingens vei. Disse som undrar sig, løper bort fra noe av det beste et menneske kan opnå her i livet. De vinner ikke frem til manns fasthet og sjelsadel.

En mann foretrekker heller å dø enn å bryte sitt ord. Det ligger i hans karakter å stille sig i skranken for den svake som lider overlast. Smålighet er ham en motbydelighet, og han anser vanskeligheter å være til bare for å overvinnes.