Det gamle mennesket

mars 1928

Det gamle menneske.

Da vi jo vet dette, at vort gamle menneske blev korsfæstet med ham. Rom. 6. 6.

Ved tro visste apostelen dette. Naar vi tror syndernes forlatelse, da har vi tilgivelse, og naar vi tror at det gamle menneske blev korsfæstet med ham, da tror vi ikke mer end vi bør tro. Naar det gamle menneske færdes om nede av korset, da er det i vantro og selvgodhet. Man tror bedre om sig selv end Gud tror. Av samme grund kan det gamle menneske lage menighet, ta tiende og holde hele forsamlingen nede i uvidenhet til egen fordel. Det gamle menneske kan optræde som den argeste katolik og som den mest nidkjære protestant. Det kan vidne og bede samt lede møter av hvilkensomhelst art, — ja selv enhetsmøter. Det gamle menneske kan indehave alle geistlige stillinger fra biskop til klokker, emisær og predikant. Det kan taale al slags forkyndelse, bare det slipper at høre om sin egen korsfæstelse. Ordet om korset vækker dets vel begrundede harme. Og dog hører det hjemme der. Det er forbandet paa forbandelsens træ. Hvadsomhelst — bare ikke korset. Det ynder tale om frihet og at Jesus har gjort alt, saa det kan slippe fri. Jesus led og blev prøvet istedet for mig, mener det gamle menneske. Derfor liker det at høre om herlighetene i tusindaarsriket, om frigjørelse fra kors og trængsler og om løfter uten betingelser. Det tæller løfterne og fortier betingelser og formaninger. Det trives utmerket inden alle religiøse gjøremaal og paatar sig et hvilketsomhelst hverv — helst det mest anseede. Det fraadser i fattigfolks kollekt og tiende og svælger graadig gaver av alle slags. Det holder øie med korsets forkyndere som manddrapere gjorde det med blodhevneren, og det søker at bjerge sit liv ved gudfrygtighets skin uten kraft. Det er ivrig beskjeftiget med at indskrive medlemmer eller at se sig forarget paa dem som gjør det. Det bukker dypt for rigdom, personsanseelse og ære og overser fattigdom og den ringes sak. Det reiser og nyter, æter og drikker, idet altid krake søker make. Det tar sig godt ut i kjødet og beundrer ethvert bidrag i den retning. Er det riktig heldig og opnaar en religiøs topstilling som leder eller iverksætter av velgjørende virksomhet, da utfolder det en makeløs evne til at kunne skrape sammen penger. Ja det præker saadan, at enhver maa faa den opfatning, at sand gudsfrykt er et pengespørsmaal.

Jo, jeg takker! La os faa det gamle menneske paa korset, saa blir vi ogsaa fritat for dets himling med øinene, pengetiggeriet og hele uvæsenet. Det var det gamle menneske som forfulgte profeterne og slog dem ihjel, ja det korsfæstet av avind endog herlighetens Herre. Det var det gamle menneske som sa: Saasnart pengene paa kistebunden klinger, da sjelen utav skjærsilden springer. Den samme aand behersker det gamle menneske idag, kun har det valgt andre metoder for pengeindsamlingerne. Peter hadde ikke sølv og guld, men han hadde Guds kraft. Mesteren selv hadde ikke det han kunde hælde sit hode til. Men det gamle menneske hviler sig paa elfenbens løibænker og opdikter sanger som David, og vil gjerne gjøre heltegjerninger. Men op paa korset med det, saa blir det slut paa alle dets meriter.

Men det være langt fra mig at rose mig uten av vor Herre Jesu Kristi kors, hvorved verden er blit korsfæstet for mig og jeg for verden; ti hverken omskjærelse eller forhud er noget, men bare en ny skapning.

Og saa mange som gaar frem efter denne rettesnor, fred og miskund være over dem og over Guds Israel! Gal. 6, 14—16.