Jesus Kristus, Guds enbårne sønn fra evighet av, i sitt kjøds dager

februar 1928

Jesus Kristus, Guds enbårne sønn fra evighet av, i sitt kjøds dage.

Rom. 1, 3 og 4. Hebr. 5, 7—11.

Ja, tiltrods for (ennskjønt) han var Guds vældige sønn, så måtte han allikevel i sitt kjøds dage med sterkt skrik og tårer frembære bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt; og således lærte han lydighet av det han led, og blev omsider fullendt.

«Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge . . .» Hebr. 5, 11.

Ja, hvem kan vel utlegge dette??? Hvem forstår det? Hvad var det for en vilje som Jesus hadde, den som var mot Guds vilje og som ikke skulde skje? Den som han fornektet så den ikke skjedde? Hvor hadde han fått den ifra??? Matt. 26, 39. Joh. 5, 30 og 6, 38. Ja, nu kan du sukke. Den som nu hadde hatt visdom!

Men om nu nogen ved Guds nåde skulde forstå det og i noget mon utlegge det — hvem er vel da istand til å motta det, til å tro det og fatte det???

Ikke nok dermed at man ikke er istand til å fatte det; men man tror å gjøre både Gud og mennesker en stor tjeneste ved å akte alle dem — som i noget mon har fått skue inn i det vidunderlige verk som skjedde i Kristus Jesus i hans kjøds dage — for vildfarende stjerner for hvem mørkets natt og avgrunden står rede.

Om så var, måtte riket være blitt splidaktig med sig selv — ja både lysets rike og mørkets rike! Da må den gode Gud støte ifra sig sjele som han selv har gitt rikelig del i sin godhet, i retfærdighet, sanndruhet, barmhjertighet, visdom, tålmodighet, langmodighet og saktmodighet. Likeså måtte den onde Satanas motta i sitt rike sådanne som ved Guds makt har avlagt all levning av ondskap?

Hvorledes skulde det gå? Hvor slike sjele er, der er lysets rike! Om de kom til helvede, måtte alt mørke og all ondskap forsvinne, og dermed forsvandt også helvede!

Om Guds folk intet annet forstod, så burde de dog forstå den aller enkleste av alle sandheter, nemlig at der ikke gror fikener på en tornebusk. — — —

Man forsøker å få det til at vi lærer at Kristus var uren, for derved å få oss stemplet som urene. Men jo mere anstrengelse man gjør for dette, desto værre går det for dem selv! Desto større kommer deres egen feiltagelse og skam til å bli, idet det viser sig nu, og kommer til å vise sig mer og mer i fremtiden, at vi med all tydelighet, på ekte norsk, med all åpenhet og frimodighet vidner og bekjenner og tror av hele vårt hjerte — selvfølgelig — at Jesus Kristus var Guds enbårne sønn fra evighet av, og at han var fullkommen ren i tanker, ord og gjerninger fra vugge til grav.

Man vil ha det til at vi forringer ham. Og dog er det ikke bare så at vi ikke gjør dette; men langt utover alt hvad alle sprog kan beskrive — blir han større og større i våre øine!!! Slik at den storhet og kjærlighet og visdom som vi før har kunnet se i ham, er som intet å regne mot det syn som vi nu har på ham!!! — — —

At Norbeck kan knuse en møll, det er vel intet glansnummer? (Er nogen i tvil, så får de spørre ham.) At Gud i sin majestets kraft kan gjøre det, er vel enda mindre noe stort? Eller hvad mener du??? Den Guds visdom som du mener dig å ha, har kanskje lært dig anderledes? Men når den lille David beseiret den store Goliat, det er storartet! Ikke sandt?

At Kristus — da han var Gud lik (Fil. 2, 6—8) — beseiret alt ondt, det var vel ikke så stort som at han beseiret det efterat han hadde git avkald på dette, efterat han var blitt født av en kvinne? Eller hvorledes?

Om han hadde iklæd sig et særegent kjød og blod, ulikt vort, og så hadde seiret — det vilde ha vært som intet å regne mot det storartede mesterstykke som han nu virkelig har utført. Tenk — han iklædte sig kjød og blod i like måte som oss, og blev i alle ting sine brødre lik! Hebr. 2. Tenk du — vi tillater oss virkelig å tro hvad skrevet står. Er det ikke fryktelig? Han kom i kjød — i «kjødet» — ikke i ett eller annet særegent kjød. Og i denne vanskelige tilstand efter kjødet, var det han ropte og skrek, kjempet og led, og lærte lydighet inntil siste øieblikk, da all synd var beseiret og fordømt, alle fristelser og prøver gjennemgått, punkt for punkt! Da var han fullendt! Da var verket fullbragt! Hvor meget større kjærlighet har han ikke just herved utvist og bevist oss, enn om han på en lettere og mere overlegen måte hadde seiret??? Dette vil ethvert 10 års gammelt barn kunde erkjenne, mens det er en hård nøtt å knekke for menn der har prediket i en menneskealder!

Var det ikke således, som vi nu ser og tror det var, da må Jesus ha hyklet kamp og lidelse og vanskeligheter, han må ha optrådt som en glimrende skuespiller, og det hele er et skinn, et bedrag! Men jeg vil si som martyren Ignatius har skrevet, det var ikke et skinn med Kristi kamp og lidelse, det er kun med dem selv (de som mener sådant) det er et skinn.

Likesom den lille David beseiret Goliat, så kom Guds sønn av Davids ætt efter kjødet for iklædt dette kjød å beseire Satan! Hvor stort!? — Kvinnens sæd knuste slangens hode!

Således blev også vårt gamle menneske korsfestet med Kristus, således døde vi ved Kristi legeme. Rom. 6 og 7. Var han iklædt englenatur, så måtte det også være englenes gamle menneske som blev korsfæstet med ham, og englene som døde ved Kristi legeme, og englene som derved blev frelst! Men hvad hjalp dette oss? Var han som Adam før faldet, ja da blev det til frelse for alle sådanne. Men jeg har ingen sådan truffet på min vei. Og om der hadde vært nogen, så hadde de ikke hatt nogen frelse behov!

Det var ikke noe formeget om man forstod dette; men man forstår ikke engang de første, de aller enkleste, grunde i Guds ord — hvorledes skulde man da kunne forstå det skjulte i Kristus Jesus? Hebr. 5, 12. Kol. 2, 2 og 3, Nei man får pent finde sig i å la disse ord stå ved makt: «Og som enhver må bekjende, stor, er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, retfærdiggjort i ånd, ....» 1 Tim. 3, 16.

Hemmeligheter er noget som de fleste ikke har kunnskap om. Store hemmeligheter kjenner enda færre til. Ja, men — sier du — jeg vil ha grei beskjed om I lærer at Jesus hadde synd? Svar mig på dette, enten ja eller nei. Hvad hjelp er det i at du forlanger beskjed? Du kan ikke få det! Du er ikke istand til å fatte det, eftersom ingen mindre enn Gud selv har gjort det til en stor hemmelighet. Blir du vred fordi ikke du skulde kunne fatte det (du som er så klok)? Din vrede utretter intet godt. Den bare forværrer saken. Da blir den enda mere skjult.

Ja, men: hadde han synd? Å langtifra ikke!!! Han var ikke syndig, ikke uren; — ikke på nogensomhelst slags måte! Hvorledes kunde han da ha blit oss til frelse? Da måtte han jo være død som en av oss, og gå tilgrunne sammen med oss alle. — — —

Ikke nok dermed at vi tror at han var ren; men vi tror til og med at det er mulig for oss (i kraft av den samme ånd som han hadde) å vandre i renhet for Guds åsyn, slik at vi aldri behøver å gjøre en eneste synd. Høilovet være Herren! Priset være hans hellige navn!!! Du tror han var ren. Vi tror det så meget mere! Du tror på seier. Vi tror det så meget, meget mere!!!

Du skal få vår troesbekjendelse, uttalt i 2 skriftsteder.

  • I. Først tror vi Hebr. 7, 26.
  • II. Dernæst også Hebr. 7, 25.
  • Ja, men — du har hørt der er blitt sagt og skrevet noe annet, så dette kan du umulig forstå! Det går rundt for dig. Ja, det er netop saken! Ti det var jo en stor hemmelighet, en vanskelig gåte. Og du er ikke nu i den tilstand at der er betingelser tilstede for å kunne se det slik som det egentlig er. Hvad du trenger forat der kan bli en mulighet for å se det? Der trenges stor gudsfrykt, ja Guds visdom den skjulte, den som ransaker endog dybderne i Gud.

    At ikke du forstår det, det sier intet om hvorvidt det er rett eller urett; det veier intet — absolut intet — i vektskålen! Kun tomhet er mannens sønner! Bare tomhet er alle den «vises» tanker! Men vil du i sannhet bli viis, da erkjend både for Gud og mennesker at når det kommer til stykket, når du skal være ærlig, så må du tilstå at du er en dåre — du forstår det ikke.

    Da har din venstre fot tatt det første skridt på visdoms vei.

    * * *

    Er vi uenige i den almindelige forståelse av forsoningen, i den almindelige forståelse av Jesu Kristi persons renhet? Nei, vi er fullstendig enig! Hvad er så forskjellen? Kun den at vi ved Guds nåde har fått se noget nøiere inn i denne frelse.

    Over dette, som man altså hverken kan eller vil forstå, er så dramaskriket reist: falsk lære, vildfarelse, avvikelse, sidevei, noe farlig, ja det er selveste Satans makt!

    Satan må således, efter deres opfatning, være blitt en særdeles god og trofast Guds medarbeider; ti frukten av denne vår velsignede forståelse av hvorledes verket blev fullbragt og hvad det egentlig var som blev fullbragt — er en ubeskrivelig seier over synden, en ualmindelig herlig broderkjærlighet, og en forbausende, makeløs eenhet i ånden.

    Når frukten er så god, så må vel træet også være det!!!??? — — —