Formaning

Formaning.

Hvad er det for noe? Det er opfordring til påmindelse om, anbefaling av, tilskyndelse og opglødning til, appel til, bønn om å gjøre det gode. Det er et uttrykk for at man vil en vel, at man er interessert i at det går dem vel. Man vil så inderlig gjerne at det skal gå dem vel, at de skal bli overstrømmende lykkelige. —

Formaning er noe som omtrent ikke eksisterer blandt Guds folk, i forsamlingene, tiltrods for at Skriftene formaner oss til å formane hverandre hver dag. 1. Tess. 5, 11 og Hebr. 3, 13. Hvorfor er der så lite formaning? Fordi menneskene ikke liker det. Hvorfor lar man være å formane, når Guds ord påbyder oss å gjøre det? Fordi man heller vil ha ære av mennesker enn av Gud. Hvorfor liker ikke Guds folk å motta formaning? Fordi de er æresyke og stolte!

Deres onde tanker er at dette (som der formanes til) behøver ingen å fortelle dem; det vet de før. Likeså at denne (som formaner) kan passe på sig selv. Og — at man ikke mottar nogen beskjed fra noe menneske, Gud alene skal minne en om hvad man skal gjøre. Eller man tenker at formaningen gjør inngrep i den personlige frihet, at det er trelldom å motta formaning, mens det jo er den enkeltes frie vilje man henvender sig til når man formaner.

Således optar man formaningen ilde. I Hebr. 13, 22 ser vi at apostelen finner det nødvendig (efter å ha gjort sig møie for deres skyld) å be dem pent om å «ta dette formaningens ord vel op.» Han tenker sig altså muligheten av at det kunde bli ilde optatt!!! Ja, slik er det i denne onde verden! Så fast (Hebr. 12, 1) henger synden ved Guds folk!!! Hvorledes man optar formaning, er i grunnen en god målestokk for den enkeltes sindelag.

At nogen finner det vanskelig å la sig formane, det forstår vi tydelig av 2. Kor. 13, 11, hvor Paulus formaner menigheten til å la sig formane.

Om visdommen heter det i Jak. 3, 17 (gammel bibeloversettelse) at den lar sig gjerne si. Legger vi dette sammen med: «hos ydmyge er der visdom,» Ord. 11, 2, så får vi at ydmyge sjæle lar sig formane, de optar det vel. Det er kun de stolte og selvgode som ikke liker formaning. Jo snarere man er til å kalle formaning for «noe mas,» des mere ondt og stolt er hjertet. —

Paulus skriver i et brev til sin trofaste Timoteus: «Legg vinn på formaningen!» 1. Tim. 4, 13. Det vil si: Forman mest mulig!!! Likeså i neste brev til ham: «Forman med all langmodighet og lære!» 2. Tim. 4, 2. Det vil også si: Forman mest mulig!!! Hvorfor trenges all denne mangfoldighet av formaning??? Hvorfor skal man påminnes utallige ganger om det samme? Hvorfor be samme person så mange ganger om samme ting, når han selv vet at det er det allerbedste for ham selv?

Er man så glemsom da? Ja. Er man så sen da? Ja. Blir man så fort trett av å gjøre det gode da? Ja. Går det så tregt da? Ja. Farer man så lett vild da? Ja. Er vi så onde da? Ja. Er det så vanskelig for Gud å få skikk på oss da? Ja — tenk. —

Når man formanes, blir man minnet om dette. Dette virker ydmygende. De som ikke liker det, blir fortørnet. Det beviser deres onde sindelag. — Av Judas brev vers 3, ser vi at det var formaningen som vesentlig lå ham på hjertet. Likeså ser vi av Hebr. 13, 22 at denne Herrens tjener kaller hele brevet for «et formaningens ord.» Det var hvad det egentlig var. Av Ap. gj. 20, 1, 2 og 31 ser vi at det vesentligste av alt hvad Paulus gjorde natt og dag hele året rundt, allevegne hvor han kom, det var å formane. Ja så overveiende var denne hans tjeneste at han her ikke med ett ord nevner noe av all sin annen tjeneste. Hans brever er også spekket med formaninger. Ett brev til Timotheus inneholder over 30 formaninger, ett annet over 50; ett kapitel alene i Tessalonikerne inneholder 25 formaninger og et i Romerbrevet 40 — firti formaninger på 21 vers!!! Fullstendig som et Vesuv.

Av Rom. 12, 8 ser vi at Gud gir enkelte en speciel nådegave (en særskilt dyktighet) til å formane. De som har fått sådan nådegave må ikke forsømme å bruke den, men ta vare på denne sin tjeneste som Gud, ikke på slump, har betrodd dem. Av Ap. gj. 4, 36 ser vi at en broder ved navn Josef så trolig brukte denne sin nådegave at apostlene ga ham tilnavnet: «Formaningens sønn.» Det var som hele mannen var bare formaning. Men hvis det passet å kalle denne Josef for formaningenes sønn, så kunde vi fristes til å si at Paulus måtte være formaningernes far. —

Skriftene, alle hellige profeters og apostlers tale, er aldeles gjennemtrengt av formaninger, alvorlige påminnelser om hvad vi må gjøre hvis det skal gå oss vel. Falske profeters og svikefulle arbeideres tale, derimot, er full av den falske trøst at det skal gå bra allikevel, og full av forespeiling om kommende herlighet uten møie og kamp, uten lydighet og troskap fra vår side.

Der er dog en formaning man ikke glemmer eller forsømmer å gi Guds folk i våre dager, og det er formaning til å gi mest mulig i kollekten; og den mann som gir predikanten en grønn eller rød pengeseddel, han får lyst all åndelig velsignelse over sig i tid og evighet! Ak og ve, for elendighet!!!

Vår tid er en falden tid, en falden slekt, en løgnens og hykleriets tid, en humanitetens, toleransens og alliansens tid, en bløtaktighetens tid. — Kan man smile og si: fred, fred — er man bra. Maner man til å gjøre sig umak, blir man møtt med vrede, hat og forakt; da er man en stor trell. Bort med sådanne!

Ja, til de evige boliger skal vi snart drage bort! Der er vi velkomne! Takk og lov og pris!!!