Den annen halvdel

Den annen halvdel.

Den ene halvdel i kristendommen består i selv å gjøre det gode. Den annen halvdel består i tåle det onde som andre gjør.

Disse to dele utgjør tilsammen kjernen, hvortil så skallet — det ytre — hører. Skallet gjør nok sin nytte hvis der er nogen kjerne; men ellers er det unyttig.

Allikevel er man i all almindelighet mest optat med skallet, ja hvad værre er: «bare optat med dette 2. Kor. 10, 7 — første setning.»

Dernæst dveler man noget ved første halvdel av kjernen, og endelig tenker man endda mindre og altfor sent på den annen halvdel: å taale det onde.

Det er noget sent å begynne å tenke på dette når det onde pludselig kommer en imøte, når det pludselig stormer løs mot en, både forfra og bakfra.

Vi kan lese rikelig om dette i Skriften, både om lære og om liv. Vi bør vite og tro av hele vort hjerte at vi er likesåvel kaldt til å lide og tåle det onde som vi er kaldt til å gjøre det gode! La oss æte og drøvtygge det ene skriftsted efter det annet angående dette, så vi får rikelig næring og blir rustet til å motta allehånde ondt både fra venner og fiender!

Vi bør prøve oss selv ved å tenke oss sådanne tilfeller, og finne ut om vi har levende tro på å tåle det onde når det kommer. Hvis vi finner at vi ikke har det, må vi se til snarest å bli frelst fra just den dårlighet hos oss som gjør at vi ikke er istand til å tåle det, såsom: æresyke, bekymring og havesyke, stolthet, tilbøielighet til å retfærdiggjøre eller hevne sig.

Der er ikke bare gitt oss eksempler og forbilleder på å gjøre det gode, men også på å tåle det onde. «Ja, gi agt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere . . . .» Hebr. 12, 3. «Mine brødre! Ta profeterne, som talte i Herrens navn, til mønster på å lide ondt og være tålmodig!» Jak. 5, 10.

Ja, vi trenger høilig til å betragte mønsteret, skal vi kunne gjøre maken! Det er jo for den saks skyld man har et mønster!!! — Jakob nevner Job i farten. I har hørt om Jobs tålmod, sier han. Jeg vet ikke om du, kjære venn, netop har hørt om hans tålmod? Men les derom fra 1, 13 til og med 2, 10.

Det er nok ikke mange som har gjort maken her i verden, men der er full anledning dertil, ja til endog å gjøre det endda bedre! Alt hvad der tiltrenges til dette, står til rådighet for enhver av oss. —

Det almindeligste er at man intet tåler eller yderst lite, jo vi kan si at man knapt tåler at en mygg ser på en. Man blir fornærmet, sår, sær, sur og vred, bekymret, motløs og forsagt, taper fatningen, er tilbøielig til å gi op, blir misundelig, avindsfull og vil hevne sig for det aller ringeste.

Går en kopp istykker, taper man fatningen i et helt minutt eller flere, er noget sølvtøi blitt borte, får man ikke sove om natten, og blir full av nidkjærhet på syndere. Skulde ens broder svikte sine forpliktelser på nogen tusen kroner, får man fat på en sakfører og melder ham for domstolen. Går all ens eiendom tilgrunne, blir man full av bitterhet, knurrer mot den gode Gud og tviler på at han elsker oss eller endog på at han er til! Man er mangfoldige mil borte fra der hvor Hebræerne en gang var: «. . . og fant eder med glede i at eders gods blev røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» Hebr. 10, 34. Man er heller ikke noget nærmere Jesu egne ord: «om nogen vil føre sak med dig og ta din kjortel, da la ham også få kappen.» Matt. 5, 40. Men man lever i full harmoni med 1 Kor. 6, 6. — Dette gjaldt ens gods og penger. Der er bekymring og havesyke i hjertet.

Bedre er det ikke når det gjelder ens ære. Blir man ikke vist megen opmerksomhet, smilt blidt nok til, bukket dypt nok for, tilbudt mange nok stoler å velge mellem, gjort nok krus for, så blir ens ærefølelse dypt krenket og man begynner å regne ut hvor ukjærlig og urettferdig man blir behandlet, hvor meget man har fått for lite av forskjellig slags, av kjærtegn, innbydelser og husbesøk; man regner ut at ingen bryr sig om en og hvor altfor lite man skjønner på en. Ak og ve — for galskap! Skulde en broder (av en eller annen ukjent grunn) komme til å passere en paa gaten uten å hilse, blir man såret i dypet av sin sjæl og finner lettelig ut med all paalitelighet — hvor umåtelig man er foragtet for Kristi skyld, og at det igrunnen er et mesterstykke at man ikke blev aldeles forherdet. Skulde andre bli prøvet i den grad hårdt, kunde man ikke engang vente at de skulde bli stående, synes man. Ak og ve — for æresyke!

Skulde man få høre at nogen hadde ytret at de ikke synes det man hadde gjort var noget særlig godt, blir man sær og fornærmet i lengre eller kortere tid. Har nogen baktalt en, og sagt noget ondt om en, optendes den grumme avind og man har skjevt øie til vedkommende i lange tider og husker vel på det, så man ved leilighet kan gjengjelde det. Blir man utskjældt, så forsvarer man sig efter evne eller skjælder igjen; og får man et slag paa det ene kind, så gjør man noget langt annet enn å vende det annet kind til, som Kristi velsignede lære sier!

Ennda lenger vekk er man fra å kunne kalde sin Judas for: «venn.» Matt. 26, 48—50.

Hvorledes skal du da kunne komme til å opfylle og pryde Kristi lære — følge eksemplet — gjøre maken til mønsteret???

Ved å bli kvitt all den ondskap og elendighet som hindrer det og utelukker det!!!

Og hvorledes sker dette? Ved at du hater og dømmer dig selv (men ikke din næste) i det uendelige! Ved troens lydighet! Ved renselse og lutring, renselse og lutring — uavladelig!!!

Lykkes det da? Ja.