Sjel og ånd

Korsets virkninger paa sjelisk hengivenhet.

Og den som ikke tar sit kors op og følger efter mig, er mig ikke værd. Den som finder sit liv (psuche), skal miste det, og den som mister sit liv (psuche, sjel) for min skyld skal finde det. Matt. 10, 38, 39.

Disse ord benyttet Jesus ved en anledning, da han sendte de tolv ut i sitt navn. Han sier til dem, at «et menneskes fiender skal være hans egne husfolk», og viser derved, at det første skridt i efterfølgelsen av ham paa korsets vei vil bety et «sverd» i deres familieliv, da det at være forbundet til Kristus ikke er ensbetydende med at være forbundet med familien. «Sverdet», som deler mellem det sjeliske og det aandelige, kommer til at virke mellem den kjente Guds vilje og viljen hos familiens elskede. Da gjælder det for den troende at ta op sit kors, gjøre Guds vilje, bli korsfæstet og følge Herren tiltrods for at det foraarsaker «uenighet» med far eller mor, eller «egne husfolk».

Det var saadan med Kristus selv. Han som sa: «Ær din far og mor», han sier ogsaa: «Hvem er min mor og mine brødre?»

Naar man tar korset paa denne maate og vælger at lyde Kristus fremfor at nyte familiær hengivelse, da betyr det for de naturlige følelser saadanne lidelser, at den sjeliske hengivenhet i sandhet forsvinder, og den rensede menneske-«sjel» vil med hensyn til hengivenhet staa aapen for Guds kjærlighet i aanden. Herved vil den troende ikke længer elske sin kjære familie for sig selv, men for Gud — og i — og gjennem Gud.

Det lavere liv er ombyttet med et høiere. «Sjelen» som personlighet er den samme, men den er nu ved aanden gjennem Kristi aand ledet av den anden Adam og ikke bare av det dyriske sjele-liv fra den første Adam. (Se 1. kor. 15, 45 18).

I Lukas evangelium er sverdets gjennemtrengende kraft i forbindelse med sjelens hengivenhet endnu mer klart fremlagt; for Herren bruker ordet «hate» og sier: «Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og børn og brødre og søstre, ja endog sit eget liv, han kan ikke være min discipel. Luk. 14, 26. Her nevnes igjen «liv» (psuche), det dyriske sjele-liv. Mattæus vælger ordene: «elsker mer end mig», men Lukas bruker uttryk som beskriver den stilling som den helt gudfrygtige efterfølger av Kristus indtar til det sjeliske dyreliv med alle sine gjennemtrængende hengivenheter — en stilling som nødvendigvis maa indtages for at arve renhet. En saadan troende maa «hate» sit eget liv (psuche) i dets forbindelser til familie og slegtskap, saa han kan faa sin «sjel» utskilt for aanden i denne henseende, saa han kan «hate» og «miste» sit sjele-liv og finde det høiere og renere liv i Kristus, det liv som gjennemtrænger de fine slegtskapsbaand, der baade er for ordnet og æret av Gud selv derved, at ogsaa hans egen Søn som menneske blev satt ind i et slegtskapsforhold til menneskene i denne verden.

Korset og sjeliske selvinteresser.

Vil nogen komme efter mig, da maa han fornegte sig selv og ta sit kors op og følge mig. Ti den som vil bjerge sit liv (sjel) skal miste det, men den som mister sit liv (sjel) for min skyld skal finde det. (Matt. 16, 24—26).

Under et lignende tilfelde senere, da det gjaldt Frelseren selv, sier Peter: «Spar dig selv». Men Herren lot ham vite, at vilde nogen følge efter ham, da vilde det hete: «Fornekt dig selv». Her er det dyriske sjele-liv summet op i det ene ord «selv», naar det viser sig under nogensomhelst form av «selv-interesse», «spare sig selv», «krympe sig selv for lidelser» osv., kort sagt, alt hvad der kan bidra til at «bjerge sit liv» heller end at gaa ret frem i guddommelig kraft forat sjelen kan bli uttømt.

Valget av «korsets vei» for Kristi skyld betyr intet mindre end at gaa med paa at miste sit dyriske sjele-liv for at finde Kristi guddommelige liv.

I Lukas 9, 23 heter det «hver dag ta sit kors op», hvilket viser at korset i forbindelse med sjelelivets uttømmelse trænges daglig. Dette maa dog skilles skarpt ut fra det kors, der er nævnt i rom. 6. kapitel og andre steder, hvor død over det gamle menneske maa opfattes som en virkelig kjendsgjerning, som for den troende blir sand, naar han regner sig som «død for synd» og «levende for Gud» i Kristus Jesus.

Korset og sjelens graadighet efter jordiske ting.

Kom Loths hustru ihu. Den som søker at frelse sit liv (sjel) skal miste det, men den som mister sit liv (sjel) skal frelse det. Luk. 17, 32—33.

Her finder vi igjen de samme kraftige ord gjentat av Jesus i forbindelse med egen-interessen og det naturlige instinkt av selv-beskyttelse og selv-graadighet efter jordiske eiendele. Kom «Loths hustru ihu», sier Herren, naar han paapeker den naturlige tendens hos det dyriske-sjeleliv til i farens stund at vende tilbake for at «frelse godset» og ikke la det fare.

Loven for at bli forenet med det høiere aandelige liv er at «miste» for at bli «forenet». Det sjeliske liv søker jordiske skattter, men disse maa man renoncere paa. Og delingen mellem «sjel og aand» i denne forbinnelse vil finde sted, naar man faar smak for de evige skatter og indtar stilling i henhold hertil. Der er skrevet om nogen, som i en sterk trængsels periode, «fandt sig med glæde i, at deres gods blev røvet». Hebr. 10, 34.

Denne stilling til «jordiske eiendele», aapenbarer somoftest en større Guds naade end under ofringen av selve livet.

Har man først faat smake den himmelske gave og indtar stilling til de ting som er her ovenfra, da vil jordiske eiendele tape sin verdi og kan let forsakes.

Guds barns overdrevne interesse for «huser» og «gods» gjør, at man forsømmer Guds rike. Man indtar aapenbart en sjelisk stilling som intet har med aandslivet at bestille. Denne fasthængen eller begjærlighet efter jordiske ting maa vor himmelske yppersteprest avskjære, saa der kan bli et «skille mellem sjel og aand». Man blir paa denne maate ved Kristi blod løst fra jordiske ting og tilknyttet de himmelske. Herved gaar disse ord i opfyldelse: «For du er død, og dit liv er skjult med Kristus i Gud». Kol. 3, 1—4.

Korset og sjelisk selv-kjærlighet.

«Den som elsker sit liv (sjel) mister det, og den som hater sit liv (psuche, sjeleliv) i denne verden skal bevare det til evig liv». Joh. 12, 25.

Her ser vi meget tydelig forskjellen mellem det dyriske sjele-liv og det høiere liv i aanden — aapenbart i og gjennem sjelens personlighet. Det dyriske sjeleliv er her opsummert i ordet «selv-kjærlighet», — den som «elsker sin sjel» hvilket ganske enkelt betyr «sig selv». Vi har set det sjeliske liv gjennemtrænge familiehengivenheten og aapenbart i «selv-barmhjertighet», «selv-beskyttelse», «selvgraadighet efter jordiske ting», — kort sagt: summert op i «min familie», «mit gods», «mig selv», med «selv-kjærlighet» i — og gjennem det hele.

Alt dette betyr tap — evig tap, sier Mesteren, fordi det alt sammen kommer frem fra et liv i den første Adam, blir aapenbaret i sjelens personlighet og hindrer at «sjelen» kan bli behersket av det aandelige liv, saa det rene guddommelige liv fra den anden Adam — Herren fra himlen — kan komme til utfoldelse.

Er det synd at beholde det? Ja. naar lyset kommer og vi ser sandheten. I en dypere forstand er det synd — skjønt ukjendt synd. For alt liv i den første Adam, det naturlige menneske, er helt igjennem blit forgiftet av synd. Og endog i dem som har grepet «død for synd» som omtalt i rom. 6, og som selvfølgelig har hørt op med at «vandre efter kjødet» i aapenbare «kjødets gjerninger» gjenemtrænger denne gift tilbøielighetene og kommer tilsyne i selv-kjærlighet, selv-barmhjertighet, selv-graadighet og andre fomer for «selv-centret». Dette maa kaldes synd, endskjønt det i mindre synlig grad arbeider sig frem gjennem forstand, følelser og tilbøieligheter.

Veien til frihet.

Ti Kristi kjærlighet tvinger os, idet vi har opgjort dette med os selv, at een er død for alle, derfor er de alle døde, og, han døde for alle, forat de som lever ikke længer skal leve for sig selv, men for han som er død og opstanden for dem. 2. kor. 5, 14 og 15. Arbeidet med at skille sjel og aand blir utført av Herren selv ved hans aands domme gjennem Ordet, der som et levende skarpt sverd trænger igjennem menneskets inderste og mest lønlige tilværelse.

Men mennesket for sin del har ogsaa noget at gjøre. Guds Aand kan ikke faa fuldført sin gjerning uten den troendes samtykke og samarbeide. Kort sagt er betingelsen for samarbeide fra menneskets side følgende:

Hvis den troende opfylder alle disse betingelser, vil han finde, at han i sandhet blir en «ny skapning». For korset, som et aandens sverd, er av den himmelske yppersteprest blit ført med saadan visdom og kraft, at det har delt mellem sjel og aand. Det har forfulgt det dyriske sjeleliv til marg og ben, til den mest tilbaketrukne kilde i sjelens aktive liv, og til margen av dens tilbøieligheter. Ja, det har endog skilt det sjeliske liv i sind og følelser, saa man kan kjende hvad der kommer fra sjelen og hvad der kommer fra Aanden. Nu kan den troende i aanden vandre mer glad og let i samklang med det skrevne Ord, og i tillid til Gud ta op det «daglige kors», som ligger i hans vei. Grepet av et altid større lys over virkeligheten av at være død med Jesus paa korset, vil aanden hos mennesket altid bli mer og mer skilt fra sjelen og bli forenet i væsen med den opstandne Herre, den anden Adam, som er en livgivende Aand, saa vi blir til «en aand» med ham. Og Menneskeaanden vil paa denne maate bli en kanal, hvorigjennem Kristi Aand kan strømme ut til den trengende verden.

Den aandelige (pneumatikos) kristne.

Den som er aandelig (pneumatikos) dømmer alle ting. 1. kor. 2, 15. Men fredens Gud hellige eder ganske og aldeles, og gid eders aand (pneuma) og sjel (psuche) og legeme (soma) maa befindes fuldkommen og ulastelig...... 1. Tes. 5, 23.

Her ser vi igjen menneskets tredelte natur. Det er merkelig, hvorledes den orden hvori dette er nævnt i brevet til thesalonikerne ofte hos Guds folk blir nævnt i en motsat orden, naar de ber om at bli helliget til legem, sjel og aand. Dette er bevis for, at den troende ganske ubevidst misforstaar den faldne skapnings stilling, indtil han blir oplyst av Guds Aand, som fører menneskeaanden hen paa den plads, hvor den kan kontrollere baade tanker og anden virksomhet hos mennesket.

Apostelen gir i sin bøn for thesalonikerne et forstandig billede av en «aandelig» troende; for han kunde ikke bede anderledes for de han hadde vundet for Kristus, end at de maatte bli helliget helt og aldeles, — just som han skriver til kolossenserne, at han arbeidet for at fremstille hvert menneske fuldkommen og fuldvoksen i Kristus. De ord han bruker betyr: «Naa til fuld modenhet». Jeg ber til Gud, sier han, at hele eders aand og sjel og legeme maa bevares «ulastelig» eller «hele». Helliget ganske og aldeles betyr kort sagt:

Dette er den «aandelig» troende, som er vokset op til «fuld modenhet» og som er blit helliget til aand, sjel og legeme, og som derfor trænger til at bli bevaret hel og ulastelig — ikke feilfri — med fredens Gud boende i det centrale dyp av sin tilværelse.