Flid

Flid.

Her i verden findes der noe som kaldes flid, og i motsetning hertil noe som heter dovenskap eller lathet, samt likegyldighet.

Ogsaa naar det gjælder Guds rike, er det noe som heter flid og lathet. «Forbandet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbandet være den som holder sit sverd fra blod.» Jer. 48, 10. «Men jeg vil og gjøre mig flid ...» 2. Pet. 1, 15. «... du daarlige og late tjener ...» Matt. 25, 26.

At gjøre sig flid for at ta sig godt ut, for at vinde ære og penger — det er almindelig kjendt, men at gjøre sig flid for at tækkes Gud, for at samle sig skatter i himmelen, for at gavne sine medmennesker, for at være sin broder til opbyggelse — dette er nok høist ualmindelig og saare ukjendt.

Det er i det hele tatt ikke moderne at gjøre sig flid, hverken paa den ene eller den anden maate. Det passer ikke sammen med tidsaanden. Denne tidsaand er ogsaa de omvendte i mere eller mindre grad paavirket av, slik at de ogsaa — som de andre — lurer av under sit jordiske arbeide.

Men ikke bare der, ogsaa i menigheten er der en bedrøvelig avluring. Omtrent alle forsamlinger er delvis ødelagt av bare dovenskap! Summen av alt hvad der prædikes og synges hele aaret rundt er denne:

«Vi skal intet gjøre.»

Satan, vor motstander, arbeider jo kun paa at ødelegge. Salomo sier at den som er efterlaten i sin gjerning, er en broder til ødeleggeren. Det er et daarlig slektskap! Vi ser at Satan brukte skriftsteder da han vilde ødelegge Kristus. Han gjør likedan idag. Sin ødeleggende vederstyggelighet har han i vore dage lurt ind blandt Guds folk ved paa falsk maate at benytte sig av det sande ord: Uten mig kan I slet intet gjøre. Dette er for det første blit til: «Vi kan intet gjøre». (Ikke med ham heller!!!).

For det andet er det blit til: «Vi skal intet gjøre». Ja, saa vidt har denne dræpende vederstyggelighet utviklet sig, at man uten videre spotter gudfrygtige sjæle som av hjertet legger vinn paa al god gjerning! Og dette gjør man, alle profeters og apostlers indtrengende formaninger til trods!!! De mangfoldige formaninger til at gjøre sig umak, til at streve, og til at gjøre sig flid, til at forarbeide sin sjæls frelse, til at løpe, til at stride, til at gripe, til at trænge sig ind, til at jage, til at legge al vinn paa!!!

Dette er nøiagtig den samme aand og tankegang hvormed Satan regjerer denne verdens folkemasser i vore dage. Man spotter og forfølger troværdige, paalidelige, arbeidsvillige folk; man spotter, hater og forfølger hver sjæl som gjør sig flid. Dette er en gift, ren og ublandet fra helvede, og midt i Guds folks forsamlinger har den sine talsmænd og sine tilhængere, og hvem er det vel som ikke har smakt lidt paa den?! —

Velsignede Guds ord, som er gitt os til retledning indtil enden! Det lyver ikke! «Forbandet være den som gjør Herrens gjerning med lathet.»

Jeg vil si til enhver især som av hjertet elsker det gode: Driv denne forbandede gift, al denne falske frihet, al denne falske tale om at vi intet skal gjøre ut av dit hjerte, ut av dit hus, ut av menigheten — og legg vinn paa, gjør dig flid for, som apostlene, at fylde byer og landstrekninger med Kristi lære, med troens og den gode lærdoms sunde og sande ord!!!

Hold ikke dit sverd fra blod; men la det tvertimot bli rikelig mettet dermed; ti der er kjøtt nok! Bruk aandens sverd som er Guds ord; vær rede i tide og utide. Hugg til høire og til venstre — dit hen hvor dets egg er bestemt!

Staar der i skriften et ord i den rette aand og mening om hvad vi ikke kan gjøre, saa staar der likesaavist tusinde ord i den samme gode aand og mening om hvad vi baade kan og bør gjøre!

Nu har man omtrent utelukkende prædiket det ene ord av de tusinde sent og tidlig i mange aar. Nu trænger man høilig til at prædike de 999 andre ord, for at redde alt hvad reddes kan fra ødelæggelsen.

«.... og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tal dette og forman og iretteset med al myndighet! La ingen ringeagte dig!» Tit. 2, 14 og 15. «Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tjeneste og tro og taalmodighet og dine sisste gjerninger som er flere end de første». Aab. 2, 19.

Han holder nøiaktig regnskap med os. Saavel med gjerningens art og værdi, som med antallet av dem. Har du trodd dette, kjære broder? Tror du Gud mener alvorlig hvad han har sagt? Eller tror du det er spøk, eller tomme ord?

Er du flittig? Hvad til??

Til at be? Til at grunde paa Guds ord og love? Til at vidne? Til at besøke hungrige sjæle? Til at skrive brever? Til at ta dig av fattige og syke, enker og faderløse i deres trang? Til at være gjestfri? Til at fornekte dig selv alt overflødig, slik at der blir mere til andre? Til opofrende haandsrækninger og tjenester av enhver art mot dine brødre? Til at vise kjærlighet ogsaa mot dem utenfor? Til at synge, takke, love og prise? Til at gjøre dit jordiske arbeide som for Herren, med glæde og taknemlighet? Kan det skudsmaal passe paa dig, at dine sisste gjerninger er flere end de første? Staar du saaledes tidsaanden imot?

Da skal jeg, uten at vite dit navn, si dig hvem du er og hvorledes du har det! Ti Bibelen er baade opgavebok og facit-bok. Du er velsignet fremfor titusender — overensstemmende med høisangen! —

«Herrens frygt», sier Sirak «er som en lysthave». Med yndige, duftende blomster, deilige frugter, varm sol, svalende skygger, og rindende vande. De elskende vandrer der. — —

Kjærligheten er intet skum; ti de som elsker ham, de holder hans bud. Og det er dem en glæde og en vellyst at holde dem, at ta vare paa hans gjerninger, at ta vare paa hvad han vil ha varetat. Det er en glede for den retfærdige at gjøre rett, men en skrækk for den ugudelige.

Saadanne som ikke liker at høre tale om gjerninger, som ikke liker formaninger til hvad de bør vareta — det er trælkvindens barn. De skal drives ut, sier Skriften. De drives ut ved at der stadig tales om arbeide og flid, retfærdighet, avholdenhet og dom, om kors og død over alt selvliv. Ti alt saadant er til skrækk for en træl.

Men likesaasandt som det er til skrækk og avsky for saadanne daarlige (Jak. 2, 20) mennesker, saa er det til utfrielse og forløsning, til evig trøst og glede til balsam og lækedom for alle fattige i aanden, for alle den frie kvindes barn. —

Kjære brødre, la os da gjøre os umak! La os altid være rike — mangfoldig virksomme — i Herrens mangehaande gjerninger.

La os arbeide og være flittige mens det ennu er dag! Natten kommer, da ingen kan arbeide. Snart er vor læretid og vor prøvetid omme! Snart skal vi evig hvile ut og nyte vor løn!

La os gjøre Herrens gjerning med flid — saa velsignelsens regnstrømme kan tilflyte os og strømme ut fra os, istederfor at forbandelse skal være over vort hode! Jer. 48, 10.

Ja, la os efterkomme formaningen i 1. Kor. 15, 58 — saa Ps. 112 og 2. Kor. 9, 8—10 kan opfyldes paa os!!! —

Ned med falsk frihet! Ned med friheten for kjødet! Ned med latheten! Ned med overfladiskheten! Ned med løgnen og hykleriet! Ned med smiger og ussel vinding! Leve gudsfrygten! I ord og gjerning! Prædik kors og død over alt kjød, sent og tidlig! Leve fliden! Leve nidkjærheten til all god gjerning, til all dyd og alt hvad priselig er! Leve avholdenheten! Leve dommen over alt der ikke bestaar for Guds ild! Leve sandheten og retfærdigheten, i ord og gjerning! Leve all oprigtig broderkjærlighet! Saadan som bestaar paa — og vedvarer utover prøvens dag! Leve plaskregnet over alle kalkstrykeres kalkede vegger! Leve Kristi triumferende frihet der løser vor aand og vort sind fra all denne forgjængelige elendighet!!!

Leve arbeidet i vort ansigts sved, i dobbelt betydning, efter Guds vilje og befaling! Ikke de døde gjerninger, men de sprudlende levende, de gnistrende retfærdige og de usigelig barmhjertige — gjorte i Gud!!!

Leve alt det nøiagtige og grundige! Leve alt det egte til bunds! Leve den lygte og det lys som gaar enhver især grundig i sømmene!

Til dette opgjør kommer vi saa engang allikevel. Det er fordelagtig at komme dit hurtigst mulig! Ja, vi er kommet til Dommeren. Hebr. 12, 22 og 23. Leve nøisomheten med det jordiske! Jo mindre jeg forbruker, desto mere blir der til andre! Leve tarveligheten hos os selv og den rikelige forsyning hos vor næste! Det sømmer sig for hellige og gudfrygtige folk. Det passer for himmelborgere som ikke her har sit fædreland, for saadanne som har noget bedre at forlyste sig ved!

Slippe at gjøre det, slippe at si det, slippe at gaa, slippe at kjæmpe, slippe at fristes, slippe møie, slippe lidelser, slippe vanskeligheter — slippe, slippe, slippe — det er det naturlige menneskes løsen!

Vort løsen er at gaa seirende gjennem det, gjennem (ikke utenom) alt hvad der kommer i vor vei. Se Ef. 6, 13. Gud har ikke lyst til den som unddrar sig, som vil slippe og gaa utenom; men hans fulle velbehag er med hver den som i hengivenhet og troskap og taalmodighet, i haap og tro, tar de foreliggende opgaver op og gaar seirende gjennem, rett frem efter evangeliets sandheter.

Ta bare som eksempel den grufulle, oprørske, morderiske trafik som tidsaanden har frembragt, idet man vil unddra sig barnefødsler, for derved at slippe lidelser, slippe økonomiske utgifter saa man lettere kan leve efter sine lyster og nyte livet!!!

Hvor saakaldt fornuftig det end kan høres ut, er det noget av det mest hjerteskjærende ugudelige man kan tenke sig. Her passer disse apostelens ord ekstra godt: «Den som lever efter sine lyster, er levende død». 1. Tim. 5, 6. Saa sandt som Gud lever, vil forbandelse før eller senere komme over saadanne egtepar.

Man kan ikke vente utstraffet at kunne unddra sig all naturens lov og bestemmelse!

Skriften gir ikke løfter om at frelse og hjelpe hustruen utenom eller undav barnefødsler, men om at frelse hende gjennem sin barnefødsel. 1 Tim. 2, 15.

Og saaledes med alt andet ogsaa. Ikke utenom — men gjennem! Ikke slippe — men naade til at fuldbringe det! «Og staa tilsisst efter at ha overvundet alt», ikke efter at ha sluppet alt!? Slik at det ogsaa om vort livsverk og vore opgaver kan sies tilsisst: «Det er fuldbragt»! Ikke: «Jeg har sluppet»!

Eller — gik Kristus veien forat vi skulde slippe at gaa den? Nei, han gik den foran, forat det skulde bli muligfor os at gaa den efter, i hans fotspor. Drak han den bitre kalk forat vi skulde slippe at drikke den? Nei, Jesus sa: «Den kalk jeg drikker, skal I drikke». Led han forat vi skulde slippe at lide? «I samme mon som vi lider med ham, skal vi herliggjøres med ham. Væbne ogsaa I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet er færdig med synden». Kjæmpet han forat vi skulde slippe at kjæmpe? Nei. «Endnu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden.» «.... og løpe i den os fortsatte kamp».

Blev lovens krav opfyldt i ham forat vi skulde slippe at opfylde dem? Nei. Derfor fordømte Kristus synden i kjødet, forat lovens krav skulde bli opfyldt i os. Rom. 8, 4.

Elsket han istedetfor os? Var han sanddru istedetfor os? Retfærdig istedetfor os? Taalmodig istedetfor os? Sagtmodig og vis istedetfor os? Forat vi skulde slippe?? Døde han efter kjødet, forat vi skulde slippe det, saa vi kunde leve os selv? Bar han alt og alle forat vi skulde slippe at bære byrder?? Gjorde han det? Tror du det? Nei! For at gi os naade til at gjøre likedan.

For at gjøre dette mulig. For at gi os rimelig anledning til at bli ham lik, forat vi kunde ha alt til felles, saa vi i sandhet kunde bli hans brud, og ikke bare i navnet.

Men, selvfølgelig — alt er frivillig! Om du vil, kan du slippe at lide med ham, men slipper da ogsaa at bli ham lik.