Vandringen for Guds åsyn

Vandringen for Guds aasyn.

«Vandre for mitt aasyn og vær fuldkommen,» sier Herren. Hav alltid Herren for øie og bliv i ham saa du gjør hans vilje, saa skal du ikke synde. Dette aa vandre i ham er det ene nødvendige.

Saa vandre da i troen og i kjerligheten, da vandrer I rett. I hjertets grunn finner man alt det man trenger til vandringen. Hvis vi var trofast i aa søke, vilde Gud aldri la oss mangle undervisning om alle ting. Hjertets overgivelse til ham er den rette vei. Det bestaar i aa holde sig vendt til ham. Vender man sig av og til til det forgjengelige, da halter man og lever mer eller mindre bortvendt fra Gud.

Hvad det gjelder, naar man har omvendt sig til Gud er aa være opmerksom paa Guds ord og høre paa ham. Han taler og virker alltid i hjertet. Saasnart en nybegynner merker, at hans sinn har fjernet sig fra Guds nærvær, saa maa han enfoldig vende tilbake til denne enkle hjertets avhengighet, og han maa gjøre det saa ofte han merker at han er blit adspredt. Er man fra begynnelsen tro i dette, vender man sig litt efter litt til aa være i Guds nærvær.

Gud forlanger bare to ting av menneskene forat de skal kunne bli gjenstand for hans barmhjertighet og frelse. Det ene er at de i sitt indre hører hans munds ord som han taler i deres hjertes øren, ord, som bare høres av den hvis hjerte er opmerksomt rettet mot Gud. Det annet er at man utøver hvad man har hørt. Disse to ting utgjør en sann kristen.

Men disse to ting maa ikke skilles fra hinannen, det ene maa følge det annet. Ordet virker innenfra og utover.

Hvordan skal den kunne gjøre Guds vilje som aldri hører paa og bevarer hans ord. Vi maa høre ordet og la oss fylle og gjennemtrenge av det, og naar hjertet er fullt av dette ord, saa setter vi det i verk i det ydre, efter det maal som man har bevart det i sitt indre. Aa bevare ordet — ha hjertet fullt av det — er meget viktig. Kort og godt — aa høre i sitt indre og saa handle — det er aa vandre i Guds nærvær.

I sannhet Faderen lar det ikke mangle paa undervisning, som skrevet staar: «De skal alle være lærte av Gud.» Hvordan underviser da Gud oss? Han lærer oss ved en indre dragning, likesom et kall i vort indre. Den som blir undervist paa denne maate og som lar sig undervise, han finner Jesu Kristus som blir hans sannhet og hans liv, og som leder ham uten avladelse paa en vidunderlig maate fra øieblikk til øieblikk.

Vent aldri paa aa faa undervisning om noget før tiden. Gud gir ikke den indre drift før i det øieblikk den trenges, det vil si ved den tid da tingene forelegges oss. Alt som utføres før den tid er ikke av ham, men er en tilvant dydsøvelse eller en naturlig god mening. Herrens Aand gjør intet før tiden, han aapenbarer sig i det øieblikk man trenger ham, hverken før eller senere. Han er uendelig trofast i aa gi sig tilkjenne i det øieblikk det gjelder; men han svarer ikke før.

Dette er forskjellen paa vandringen i den gamle og den nye pakt. De første henter raad fra det fjerne og overveier sakene i det vide og det brede; men troens barn lever umiddelbart i det guddommelige øieblikk. En saadan sjel vil ikke vite eller gjøre noget før tiden. Om noget blir fremholdt for ham som ikke arbeider i hans eget indre, venter han til det yderste paa Herrens avgjørelse. Det er øieblikket det kommer an paa baade i høren og gjøren.

Forat vi skal kunne være en Guds bolig som han regjerer over og behersker, det vil si forat vi skal kunne være forenet med ham, saa maa vi idag høre hans røst. Dette ord idag betyr det nærværende øieblikk, og hvert øieblik skal vi være opmerksom paa hans stemme. Alt ondt kommer av ikke aa høre Guds stemme, likesom alt godt kommer ved aa høre den.

Denne stemme er saa øm, saa rolig og saa dyp, at man stadig maa vaake over sitt hjerte, og ved en jevn opmerksomhet hører, forstaar og smaker man dette stumme og allikevel veltalende ord. Baade i fredens og hvilens tid som i fristelsens og motsigelsens tid er det meget viktig aa lytte. Hvem I enn er som fristes og trenges! Betjen eder av dette vidunderlige og fortreffelige hjelpemiddel, saa vil I finne en fullkommen helbredelse; ti enten vil Gud befri eder fra eders pine, eller la eder forstaa at den er nyttig for eder og til hans ære; og den villige underkastelse vil forvandle alt til glede og fryd.

Men vil man si, jeg merker ikke denne guddommelige stemme, jeg har nok kjent den, men sporer den ikke mer. Jeg frykter for, at han tier, fordi han ikke er blitt adlydt; ti intet er lettere enn aa dempe denne aand i hans rop og dragning. Guds Aand gir sig til kjenne for oss paa to maater, enten ved aa innbyde og lokke eller ved aa straffe og tukte. Det første kall er mildt og ømt, det dempes lett hvis det ikke blir fulgt, mens troskap i aa følge aapenbarer ham alltid mer. Men troløshet selv under godt paaskudd demper virkelig Aanden, inntil hans virkninger ikke mer spores.