Stevnereferat: Pinse 1923 - Hønefoss

september 1923

Fra pinsestevnet paa Hønefoss 1923.

Johan Smith:

1. Pet. 2, 1—10. «Avlegg derfor all ondskap og all svik og hykleri og all baktalelse. Kom til ham den levende sten».

Hvem er dette sagt til? Hvem skal avlegge? Er det verden? Nei, det er sagt til dem som er kommet til den levende sten.

Vi skjønner at det er daarlig stell i blandt oss. Efter aa ha hørt sannheten i saa mange aar, er der litet med frukter. Der er forfengelighet, der er baktalelse, der er klage og misnøie. Naar vi ser hverandre igjen efter en tids forløp, er det med smerte, fordi der ikke har været troskap i aanden i den mellemliggende tid, troskap i det skjulte, der hvor ingen ser oss, og ingen vet om oss. Hvorfor er det slik? Jo, du er ikke kommet nok til den levende sten. Du har ikke det rette sindelag. Gud fører dig til dine fiender, men istedenfor aa kjempe mot dem, beundrer du dem. Du beundrer verdslig storhet, storaktighet i levned. Naar du ser en komme inn i forsamlingen, fint kledt, dannet, overlegen i sitt vesen, da beundrer du det. Du orker ikke aa kappe av forbindelsen. Du avskjærer dig selv fra samfund med apostlene, med de hellige og gudfryktige menn og kvinder som har levet ned gjennem tiden, og som lever nu.

Madame Guyon skriver, at hun desværre maatte forlate de fleste av sine aandelige barn. Ikke fordi hun ikke hadde kjærlighet og taalmodighet til aa arbeide med dem lenger, men fordi hun forstod at de ikke hadde sindelag til aa opgi alt for Jesu skyld. Bare nogen faa hadde sindelag til aa følge med dypere inn i Kristus.

Aanden forteller oss om den enkeltes tilstand. Aanden forteller oss om den som lever gudfryktig. Vi vet om den, som er forfengelig. Vi vet om den som baktaler. Med den sjel som har levet trofast mot Gud er der en aroma, en duft saa yndig og fin. Det er adel. Der er ingen ting jeg beundrer saa som slike sjele. Vor forbindelse er oven ifra, gaar gjennem Jesus Kristus. Den forbindelse som er menneske og menneske i mellem og ikke i aanden er intet værd.

Det er sindelaget det kommer an paa. La oss sørge for aa ha et godt sindelag. La oss bede Gud om det.

Elias Aslaksen:

Rom. 13, 11—14. 2 Kor. 10, 3—6.

La oss avlegge mørkets gjerninger, men iklede os lysets vaaben.

Vi skal avlegge mørkets gjerninger, men iklede os, ikke lysets gjerninger, men lysets vaaben; ti det er kamp.

Jeg ser livet meget alvorlig, mer alvorlig enn nogensinde før. Før var jeg enfoldig nok til aa tro at vi skulde gaa arm i arm inn i Guds rike. Alle vi i denne flokken skulde gaa arm i arm inn i Guds rike. Men jeg forstaar nu at det er langt fra saa. Vi gaar langt fra inn i Guds rike arm i arm. Vi gaar likesaa litt flokkevis inn i Guds rike som verden spottende sier om presten, at de fører sjelene sognevis inn i himmelen. Det er bare en og annen vi gaar sammen med. Forøvrig er der forfengelighet og baktalelse. Det var flere som i de første aarene begynte rett. De avla forfengelighet. De gjorde det fordi de var opriktige, de vilde bli gudfryktige. Men vi ser, de er litt efter litt vendt tilbake til det gamle. Ikke braatt, ikke alt paa en gang. For det vilde ikke engang stemme med æren i verden, men ganske sagte, litt efter litt har de tatt tilbake det ene efter det annet, og idag er de akkurat der hvor de var før.

Det er ikke nederlag og fall som hindrer en sjel i aa gaa frem i Gud. Vi ser at det har minst aa si. Nederlag og fall hører til de første aarene. Det er sindelaget, det kommer an paa. Naar ditt sindelag staar til Gud for enhver pris, da vil Gud gi dig seier litt efter litt.

Vi er rede til aa straffe all ulydighet, naar først eders lydighet er blitt fullkommen. 2 Kor. 10, 6.

Fullkommen lydighet er ikke endemaalet for vor tro, ikke noget vi skal naa, naar vi luter mot graven. Fullkommen lydighet er veiens begyndelse, begyndelsen av vort liv med Gud, for saa aa leve hele livet i lydighet. Fullkommen lydighet, da først kan livet utfolde sig rikt i mig.

Johan Smith:

2 Kor. 4, 6, 1 Kong. 8, 11,12; Job 33, 15—30; 1 Mos. 1, 2,3.

Gud bød at lys skulde skinne frem av mørke. Der staar ogsaa et sted, at der opgaar lys i mørket for de opriktige. Hvem kommer i mørke? Er det de ugudelige? Nei, det er de opriktige. De som forsøker aa gjøre Guds vilje. De kommer dit at de sier, nei nu vet jeg ingen utvei, nu er det ganske mørkt for mig. I dette mørke lar Gud opgaa et bitte litet lys, og mennesket ser det sande lys. Det er forat mennesket skal se det sande lys at Gud gjør dette. De fleste mennesker kommer aldrig i mørke. (De er i mørke, men sier de er i lyset). Det staar i 1 Kong. 8, 11,12: «Og prestene kunde ikke bli staaende for aa forrette tjeneste for skyen; ti Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.»

De fleste prester blir staaende (midt i sitt mørke) og forretter tjeneste. Den gudfryktige Thauler var en gang en slik prest, en farisæer. Han samlet store skarer om sin prækestol. Til ham kom en gammel bonde og sa at han var en farisæer. Thauler som var opriktig slapp ham ikke, men bad ham bevise dette. Og i 3 dager blev han hos ham, og overbeviste ham om at han var en farisæer. Og Thauler kom i slikt mørke at han fra prækestolen aapent bekjente at han ikke kunde bli staaende og forrette tjeneste. I dette mørke lot Gud opgaa lys for ham, og da han igjen begynte aa prædike, var det med slik virkning at tilhørerne falt ned og ropte til Gud om aa bli frelst slik som presten var blit frelst.

Dette gjør Gud mot mennesket, forat det skal la sin gjerning fare, og for aa fjerne hovmotet fra mannen. Job 33, 17. Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre mot en mann, v. 29.

Aslaksen:

Jeg forstaar at her er flere sjele som er grepet av Kristus Jesus. Men de har alle hindringer paa veien for aa trenge sig inn i Gud. Jeg tror din største hindring er din forstand. Det er i Guds rike som i det naturlige. Man synes saa mange ting. Naar en søster kommer i huset til en annen, sier hun gjerne: slik og slik gjør jeg det, men hvordan pleier du aa gjøre det; jeg synes nu, det maa være saa og saa. Og skjønt resultatet blir det samme, maten f.eks. blir like god, synes man allikevel det maa gjøres paa sin maate. Forkast din forstand. I det naturlige der kan du bruke din forstand saa meget du vil, men naar det gjelder Guds rike, da maa du forkaste din forstand og gripe livet ved tro.

Gled dig i det lys Gud har aapenbart for dig, og søk ikke aa gruble dig til nytt lys. Gjør gang paa gang, om og om igjen efter det lys du har faat, gjør det med glede, av hjertet, inntil Gud gir dig nytt lys. Gjør det i aarevis, om saa skal være. Men er du trofast, vil Gud ikke drøie saa lenge mellem hvert nytt lys.

Der er et ord som jeg har gledet mig over i aarevis, og som jeg gleder mig over idag; det staar i 5 Mos. 29, 29. «Det skjulte er for Herren vor Gud; men det aapenbarede er for oss og vore barn evindelig, forat vi skal holde alle denne lovs ord.»