Aktpågivenhet

Agtpaagivenhet.

Det mest effektive middel til for alvor at dø fra sig selv og sine tilbøieligheter og fra naturens drift i sit indre er stadig agtpaagivenhet; fordi sjælen derved blir i stilhet.

Kilden til vor ondskap er den at vi er for meget optat med os selv, og vi tillater at vore egne tanker og meninger faar magten over os.

For at hindre dette maa vi være beskjæftiget med Gud i vort indre.

Vi kan ikke bli kvit vore egne tanker paa anden maate end at vore tanker blir beskjæftiget med Gud.

Det ene maa utslette det andet.

Saasnart vi merker, at vi er optat med vore egne tanker, maa vi vende os ind i Gud igjen. Paa denne maate vil selvlivet og kjærligheten til dette litt efter litt tilintetgjøres.

Vi maa iagtta, at vi ikke sparer os selv, likesom Jesus ikke sparte sig selv; men ga avkald paa alle goder og blev lydig indtil døden, ja korsets død.

Sand ydmyghet bestaar ikke i at gjøre forskjellige ytre goder, om de end kan synes at være meget gode; men isandhet ydmyg er den sjæl, som i sine egne øine er ringere end andre, og som paa grund av bevisstheten om menneskets elendighet, om dets intethet og Guds almagt elsker denne lave stilling — at bli agtet for intet.

La os aldrig gjøre en eneste gjerning for at bli rost; men — idet vi trofast gjør de gjerninger som er lagt tilrette for os, skal vi med glæde taale foragt.

Uten dette er ingen sand gudsfrygt. Gud har været saa naadig mot os, at han fortjener at vi i taknemmelighet og kjærlighet arbeider trofast paa at fornegte os selv.

Vi maa være som ukjendte for andre og for os selv. Dette sker paa to maater, nemlig: ikke at gjøre noget for at bli æret av mennesker, og — ikke at være optat med sig selv.

Paa denne maate lever vi i uvidenhet om, hvad vi er. La os bli i vor intethet!

La os dø fra alt eget uten forbehold.

Dette kan kun virkeliggjøres i os, eftersom vi vandrer i samfund med Faderen og Sønnen, som bor i vore hjerter.