Brev (Kjærligheten)

Herren er trofast, som har kaldt os og ført os ut fra mørket og satt os ind i sit underfulde lys. Guds tanker med os er fredstanker og ikke til ulykke. Han er os en Gud til idelig frelse. Derfor er alt hvad han gjør saare godt. Alle ting skal tjene dem tilgode, som elsker Gud. Elsker vi Gud, da sørger han for, at gi os det, som kan bringe os mest mulig frelse, derved opfylder han vor bøn og begjæring, som er at bli vor Herre og mester lik i alle ting, fuldkommen dygtiggjorte til al god gjerning. For at danne os til dette, maa Gud rense og lutre os og avklæ os fra alt selvisk væsen, saa vi søker den ære, som er av Gud og ikke av mennesker. Dette er en haard vei for kjød og blod; men det er godt, det er dømt til døden og skal ikke arve Guds rike. Lat os derfor agte os som døde for synden, men levende for Gud. Gi avkald paa alt hvad kjødet begjærer og leve og vandre i aanden. Aandens frukt er: kjærlighet, glæde og fred! Kjærlighet først, uten den gavner intet. Kjærlighet er en stor ting, et stort gode. Den alene gjør det byrdefulde lett; den taaler med blidhet ublide kaar; den bærer byrden uten byrde og gjør alt bittert søtt og velsmagende. Kjærligheten stræper opad, og lar sig ikke holde tilbake av nogen jordisk ting. Kjærligheten vil være fri, løst fra al attraa efter denne verden, at ikke dens indre attraa skal forhindres, at den ikke skal hildes ved nogen timelig fordel eller nedslaaes ved nogen motgang. Intet er søtere end kjærligheten, intet sterkere, intet høiere, intet mer omfattende, intet livsaligere, intet fuldkomnere og bedre hverken i himmelen eller paa jorden; ti kjærligheten er født av Gud, og den kan ikke finde sin hvile i nogen skabning, men kun i Gud. Kjærligheten flyver, løper og er fuld av glæde. Den er fri og lar sig ikke standse i sin gang. Den gir alt for alt og har alt i alle ting, fordi den kun finder sit nok i det allerhøieste gode, av hvilket ethvert gode utspringer; den ser ikke paa gaverne, men vender sig til giveren, høit over alle gaver.

Dersom nogen elsker, forstaar han kjærlighetens røst. Et mægtig skrik i Guds øre er den sjæls brændende længsel, der siger: «Min Gud! min kjærlighet! du ganske min, jeg ganske din. Lær mig at synge kjærlighets sang, lær mig at følge dig min elskede i det høie».

Ja, Gud være tak at vi har faat smake av denne kjærlighet som er sterkere end døden.