Gudserkjennelse og selverkjennelse

Gudserkjendelse og selverkjendelse.

Eller erkjendelse og tro. Begge dele er nødvendig for en sjæl som vil vandre veien i Jesu fotspor. Der er mange som i ærlig selverkjendelse sier at saadan og saadan er mit liv, men som stanser op her. Og selverkjendelsen kan saa at si hobe sig op saa man kun ser sort i ren fortvilelse. Istedetfor at komme ut i lys glir man mer og mer ut i et fortvilet mørke.

Selverkjendelsen maa ledsages av tro paa Gud, paa det værk som er utført i Kristus Jesus. Selverkjendelsens skridt bør tages ret ut i Jesu store forløsnings verk. Da gaar man like fra sandheten om sig selv (selverkjendelse) ut i sandheten om Jesus Kristus (Gudserkjendelse). Og dette er den store forløsning.

Selverkjendelsen er aldeles nødvendig. Men stans ikke op i den. «Jeg ser at jeg er saa og saa», sier mange, «men jeg kommer ikke længer.» Det er det videre skridt du mangler. Skridtet ut i frihet. Ta det ut i Kristi forløsning.

Det er nødvendig for livets vekst at selverkjendelse og tro følges ad. Det hører med til livets stadige og jevne vekst. Det er at miste sit liv og finde det.