De mest gjenstridige og træge mennesker er de som hykler villighet, ydmyghet og oprigtighet. Man finder dem baade blandt verden og blandt de troende. De er i besiddelse av en «forsigtighet» som er den største uforsigtighet et menneske kan komme i, ti det er kun satans bedrag.
Taler man til en saadan sjæl som lever i verden, da svarer han gjerne: «Jo, jeg vil saa gjerne bli frelst; men . . . bare jeg ikke falder fra igjen, jeg er saa bange for, at jeg ikke kan bli bevaret.» Derfor vil han ikke omvende sig.
Taler man til mange troende om at faa Aandens daab, da svares der ofte: Ja, jeg vil saa gjerne bli fyldt av Guds Aand, men . . . bare jeg ikke faar noget galt. De er saa oprigtige og religiøst forsigtige, at de ikke tør søke Gud om Aandens daab, fordi de er bange. Taler man med mange som har faat Aandens daab, om at gaa frem, vokse, løpe paa banen, da svares der ofte ut fra samme falske oprigtighet: «Jo, jeg vil saa gjerne, men bare det ikke blir trældom.» Opfordrer man nogen sjæle til at søke kundskap og visdom om Guds herligheter, da sies ofte: «Jo, det vil jeg gjerne ha, men . . . bare vi ikke blir opblæst, ti kundskapen opblæser jo.» Naar der tales om nidkjærhet og brændende aand, da er «villigheten» der, men . . . bare det ikke blir kjødelig nidkjærhet, ti det kan saa let hænde.
Disse sjæle lægger en fromhet og paatat ydmyghet for dagen som kun er et bedrag. Ingen gjør mer Guds trofasthet til intet, ja til løgn end disse. Ti de tror han vil gi dem noget ondt, naar de ber ham om det gode. Men det hele bunder i at de ikke vil; og deres uvilje fører til gjenstridighet, men da de nødig vil aabenbares som gjenstridige og vrange mot Guds ord, derfor tar man paa sig alle disse falske dyder.
Den oprigtige derimot erkjender sine mangler og han søker av hele sin sjæl ind til ham som kan fylde al hans trang. Han vet at Gud ikke gir stene for brød; derfor gaar han frem i alt Guds raad med stor frimodighet.