Skrid frem, min sjel, med kraft!

Skrid frem min sjæl med kraft!

Slik synger Debora. Dette rop toner i ethvert nidkjært hjerte. Herren heter: «Nidkjær.» En nidkjær Gud er han. 2. Mos. 34, 14. En nidkjær sjæl gaar frem. Gud har sat et maal for ham. Et maal i livet: Aldersmaalet for Kristi fylde! Et maal for livet: Tjene og gi sit liv! Nidkjærhet er livets banebrytende braadd. Uten nidkjærhet ingen fremgang. Ved den blir fyrstendømmet stort og freden uten ende i vore hjerter. Ved den blir det befæstet og opholdt ved ret og retfærdighet. Herren, hærskarernes Guds nidkjærhet skal gjøre dette. Se Es. 9, 7. Guds nidkjærhet fører en sjæl gjennem alt. Den virker i sjælen en beslutsomhet som er haard som dødsriket. Høis. 8, 6. Dens luer er ildsluer, en Herrens flamme, en fortærende dom og ild over al uretfærdighet, over al synd, over alt selvliv. Den fortærer sin eiermand og omdanner ham til en kraft i Herrens haand, et redskap der indebærer i sig den samme kraft som den haand der fører den. Guds vilje er dens beslutning; teori og talemaater maa vike tilside for handling og kraft. Den driver sin mand frem i gapet for Herren — like for folkets aasyn, med den rene sandhet. Nidkjærhet øker motet, trodser faren, fører ustanselig frem paa Guds veie. Tilbakegang kjender den ikke, at svikte er ukjendt i dens historie. Den gjør ikke en mand blind for vanskeligheter, men blind for sig selv i vanskeligheter. Tusen hindringer er for den tusen anledninger til at seire. Bomme av jern, døre av kobber springer itu. Herrens egen kraft driver igjennem. Derfor er dens indhold glæde, dens maal seir, dens haab aldrig svigtende. Dens styrke økes ved motstand, dens kraft gjør sjælen langmodig. Forsagthet findes ikke indenfor dens porte. Feiler man, da vendes nidkjærhet mot feilens rot forat rense hjerterne til motiverne blir rene og aandens forstand klar.

En slik sjæl, grepet av den Hellig-Aands magt, gaar frem paa Herrens stier i efterfølgelse av Lammet — gjennem død til et liv i Kristi fylde. Han gaar med glæde Lammets vei, den nederste vei, den mest foragtede vei, korsets vei. Han gaar i det dype. Ti der er det faste og sikre. Det dype er det himmelske. Hans vandring i det dype er en vandring i det himmelske. Ti han har forlatt sine tanker og sine veie, og er gaat ind i Guds tanker og paa Guds veie. Disse er gjemt i det dype. Men Gud sier om dem at som himlen er høiere end jorden, er Guds tanker høiere end menneskenes tanker og Guds veie høiere end menneskenes veie. De skjulte veie i Kristus Jesus, veie hvorpaa man møter hans herlighets rigdom, de gaar bort fra det store, ned i det lave, bort fra det hædrede, ned i det foragtede, bort fra det sterke, ned i det svake — kun for at Guds kraft kan og skal aabenbares i det som intet er.

Guds dunkle veie aabenbares kun for de umyndige, og faa er de som finder frem. Men de som finder frem skal modnes gjennem motstand og foragt, gjennem haan og trængsel. De skal seire i alt, ikke ved at gaa utenom, ikke ved at bli fri, men ved at gaa igjennem. I trængsel, i angst, i skam er seiren viss, kun for at vise, at Kristus er mægtigere end alle disse ting, ti han er sterkere end alt. Derfor er livet et prøvende liv — et fremadskridende liv — et voksende liv — gjennem død.

Gud er en fortærende ild, og den som lever i hans nærhet faar sit eget fortæret. Den som lever i Guds nærhet har sin hu vendt til visdom, til kraft, til sindighets og mots aand. De er rede til kamp i lyset, til at rive ned alt ondt, til at gi sit liv i kamp. De elsker fred og bekjæmper alt det som bringer ufred. De elsker liv i enhet og gir derfor op alt som splitter; men de beholder det som kan skape enhet: Aandens sverd, som de er rede til at bruke i tide og utide — paa hvem som helst og hvor som helst. De elsker kamp til fred, og hater fred uten renhet. Derfor er de et splidens tegn, en gaade for de omtumlede sind. Men Gud leder dem. Ved hans haand strider de i troskap. Deres liv er offer i tjeneste — lovbunden i Kristi frihet — til at bli alles træl — uten at være træl for dem som vil gjøre dem til træl. De elsker frihet og binder sig derfor til tjeneste for at andre kan bli fri til samme tjeneste. De elsker Guds lov — i dens skjønhet med Kristi legeme, Guds menighet paa jord, hvis opbyggelse er liv for dem. Alt andet agter de for tap, idet de har sagt sig løs fra alle snikveie, fra talemaater, fra verden og de ting som er i den; den ophøiede er deres løn, derfor agter de menneskers ære som skam og skade. Deres sind er i himlen, derfor er de trofaste paa jorden. Og fordi de er trofaste paa jorden, faar de en rik indgang i himlen. Derfor kan de synge med Debora: «Skrid frem, min sjæl, med kraft!»