Lovbunden for Kristus.
Du sier, du har faat Aandens daab. Men er du siden den tid ført ind til Kristi lidelsers samfund? Det er nemlig det næste skridt. Mange faar Aandens daab, men svært faa gaar ind i Kristi lidelsers samfund — ind paa korsets vei. Hvorfor faar vi Aandens daab? For at beruse os i velvære? For at glimre ved kraft og gaver? Nei. Vi faar Aandens daab for i Aandens kraft at efterfølge Lammet, han som kom for at tjene og gi sit liv. Jesus fik magt til at sætte livet til (Joh. 10, 18), og han ofret sig i kraft av en evig Aand. (Hebr. 9, 14.) Du har faat kraft — ikke forat kræfterne skal være løsslupne som et vildt fossefald, men de skal lovbindes i Kristus til hans vilje; og hans vilje er, at du skal hengi dit selvliv til døden forat du kan tjene i renhet. Den som har faat Aandens daab, men ikke ved tro gaar ind i Kristi lidelsers samfund i avdøen fra alt selvliv, han stanser i sin utvikling og blir staaende som en fiende av Kristi kors. Disse blir ofte et bytte for den fra Satan falske lære, at hele selvlivet er borte. Da slipper de baade død og lidelser, ti de er som Gud i evighet.
Kristus blev fuldendt gjennem lidelser. Dersom vi vil bli fuldendt, maa vi gaa samme vei. Vi maa miste livet for at finde livet. At de fleste holder sig tilbake fra korsets vei har sin grund deri, at de viker tilbake fra lidelser. Heller ikke liker de, at Aandens kraft skal lovbindes til Kristus til liv i tjeneste. De ønsker den løsslupne frihet som fossen, der med brak og bram styrter avsted — uten mindste nytte og gavn i sin vilde lek. Efterhvert som fossen blir bundet, mister den sit forrige voldsomme utseende — sin frihet, sit bram og sit brak. Den ledes ind i turbiner, forat dens kraft kan omsættes i bunden kraft, der igjen gaar over i lys og varme osv., der kan tjene menneskene tilgode. Fossen maa ofres — maa nyttiggjøres. Den mister sin frihet. Saaledes er det med den, som faar Aandens daab og tar skridtet ind paa korsets vei. Han mister sin frihet paa den maate, at han frivillig binder sig til offer og tjeneste for Kristus. Dette kalder mange som har faat Aandens daab for «lovtrældom». De ønsker kun at være som den iltre foss baade paa møter og andensteds; naar leken gaar mest vildt, trives de bedst. At bli regulert og bundet til tjeneste er haardt for fossen — «det blir for tungt — for stort et kors — det virker som lovtrældom!» De er fri fra syndens makt; nu vil de nyte sin frihet; de vil ikke ha baand. Men Paulus sier: «Byd eders lemmer frem som tjenere for retfærdigheten til helliggjørelse.» Rom. 6, 19. De vet ikke, at den som ikke tjener med hvad han har faat, mister det han har. Deres indre blir uttørret, fossen blir mindre og mindre, og tørrer tilslut helt ut. Saa ønsker de et nyt regnskyl forat fossen atter kan bruse; de har faat tidligregn, nu venter de paa sildigregn. Men — den som ikke har været tro over det lille blir ikke betrodd det større. Her en en masse uttørrede hjerter idag. De har engang været velsignet, men har mistet alt, fordi de ikke bandt sig til tjeneste. Og nu længter de tilbake til den tid, da de hadde sine herlige oplevelser. De sitter igjen med mindet og gamle erfaringer. Naar de kommer sammen laves der ofte en kunstig begeistring med fossens bram og brak, men livets fylde mangler.
Den som gaar korsets vei maa fornedre sig og ta en tjeners skikkelse paa. Hans liv utnyttes og utpresses som en velsignelse; han gaar trælbunden i Kristi frihet, hans vand svigter ikke, end ikke i tørkens tider; han faar baade tidligregn og sildigregn, ti han har det behov og Herren fylder al hans trang efter sin rigdom. Hans liv braker ikke som utover fossestup, men det gaar stille og bundet i livets store tjeneste. «Du mangler baade liv og kraft og frihet!» roper den iltre foss. «Dit liv er for tungt, trægt og ensformig!» Men den forstandige lar sig ikke rokke. Han har bundet sine aandskræfter til Guds vilje; han bøier sig dypere og dypere ned og jo dypere han kommer, desto større blir hans kraft, og desto større blir de byrder han faar lov til at bære.